atlelundhaug.no

Som i drømme.

Når dagen begynner med sprutregn er det mørkt i sinnet. Vi har vært inne nesten hele dagen Vamp og jeg. Ingen av oss ville ut i vind og regn. Støvsuging og vasking er det dagen har gått med til. Å sitte se ut gjennom kjøkkenvinduet med kaffekoppen alene må vel være bortimot det mest mentalt nedbrytende som finnes. Det har blitt litt av det idag også. Jeg savner Eli veldig og forstår ikke helt at det har blitt slik. Det måtte jo gå slik til slutt, men dersom det hadde vært påske nå så hadde jeg aldri sagt ja til fast plass. Jeg har gått og gruet meg siden ferien til vinteren fordi det føles ikke trygt for Eli her hjemme mer nå som hun har begynt å bevege seg så mye lengre unna huset. Det gikk ikke lengre dette nå. Jeg måtte jo på et punkt følge de som kan dette og gir råd.

Jeg ser jo også veldig klart at hun trenger dette når jeg besøker henne.

Det var besøk på programmet i dag også og hun ble veldig glad da Vamp og jeg kom. Det var de andre som bor der også for Vamp ha fått seg nye venner. Han er en skikkelig godgutt som viser hengivenhet til alle. Moro å se hvor glade de blir da han kommer. Hun var ikke glad så lenge Gullhjerte mitt for hun begynte nesten med en gang å ville dra hjem. Da blir det veldig slitsomt for jeg slipper opp for forklaringer og sliter veldig for å unngå de samme forklaringene. Helst bør man jo ikke begi seg ut på tynn is med å prøve forklare for det forstår hun ikke allikevel. Etter det jeg vet fra andre som besøker sine det så er hun rolig og fornøyd. Det blir vel verst da jeg kommer for det forbinder hun med hjem.

Jeg må tenke meg litt om for jeg har jo egentlig tenkt jeg skulle besøke henne helst hver dag. Det kan hende dette blir for mye også slik hun er nå så nå skal jeg prøve bare annenhver dag. Da slipper hun alle disse påminnelsene. Hun husker jo ikke uansett når jeg var der. Hun husket jo ikke i dag at Isabelle og familien var der i går. Det har gått utrolig fort utforbakke dette og det er ikke godt å holde følge. For min del klarer jeg ikke ta det inn med den farten det går. Det er veldig vondt å se henne slik uten å kunne gjøre en dritt. Det er vonde dager dette og de skal bli verre også. Hvordan stå oppreist da det aner jeg ikke. Det er bekksvart ute nå og det er vel omtrent det inne i hodet mitt også. Man blir så forbannet trøtt av å late som at alt går greit, men Eli skal aldri få merke hvor tungt dette er. Jeg vet hun vil reagere voldsomt dersom hun merker at jeg føler det er håpløst. Hun er jo vant med at jeg alltid kommer med en eller annen løsning på alt.

Jeg tror fremdeles jeg har drømt alt.