Atle Lundhaug

Vi skulle være to her.

I dag sov jeg lenge, men det ble over midnatt før jeg krøp under dyna. Så var det denne senga da som skaffer meg ekstra problem, men ikke f….. om jeg kjøper ny den skal stå og så får jeg bare venne meg til det. 8.9.2018 sier mobilen og på denne dagen i 1973 giftet vi oss Eli og jeg. Da hadde vi alt vært kjærester i noen år. Rart å tenke på. Så lenge sammen og så skal det ende som en gresk tragedie. Bare at her er det ingen onde slektninger som vil skille oss det er alzheimer. Hva hadde jeg gjort dersom jeg hadde visst at 45 år senere skulle jeg plutselig prøve finne veien videre alene? Jeg har det ikke med å ville prøve leve et annet liv enn det jeg har levd så sikkert hadde jeg gjort det samme. Det er fremdeles slik at jeg trives sammen med Eli selv om tid og sted ikke passer inn i det jeg hadde trodd.

En stund nå så har jeg nok gitt opp, men i mitt hode betyr det kun at jeg leter etter nye innfallsvinkler. Det er slik jeg fungerer.

Skal overraske Gullhjerte mitt idag og se om hun husker hvilken dag det er. Det skal vel litt mye til, men blomster skal hun få i alle fall.

Det ble litt sent å besøke Eli idag og hun har hatt besøk idag fra Toten så det var vel nok for denne dagen tenker jeg. Da får Vamp og jeg feire 45 års dagen her heime vi da for jeg vil at hun skal få falle til ro litt også. Hun så veldig trøtt ut på bildene Isabelle tok. Det får bli et vinglass og gratis nett tv på oss her i gammelstuen. Savner ikke kanalpakka fra Canal Digital for noen stor tvfan har jeg aldri vært. Den står på i bakgrunnen om i det hele tatt. Jeg leser på nettet i stedet. Liker veldig godt å finne mer om mange ting og da så klart se på bilder.

Det ble litt tomt da alle har reist heim til sitt, men det må jeg jo bli vant til. Vanskelig dette å ikke ha noen å prate med for det blir jo ikke helt det samme med messenger, snap og andre medier. Man blir ensom blant mennesker som jeg har sagt før. Det er den verste form for ensomhet. Så lenge vet hun har det bra så er jeg litt glad tross alt.

Det hjelper jo litt, men det var jo to vi skulle være her da.