Tar det aldri slutt ?

De fleste av våre dager er en form for prøvelse, en prøvelse i tålmodighet. Når du har gjentatt deg selv X antall ganger og det ikke går inn, men blir glemt når du forlater rommet da åpnes døren til håpløsheten. Det å skulle begynne på nytt og på nytt er slitsomt. Det vi trenger er et eller annet som tar vekk tvangstankene for sobril tar kun bivirkningene og hjelper egentlig ikke en dritt. Lurer egentlig på om det finnes vilje til dette eller er det slik at det ikke er så farlig med ? Det er jo denne voldsomme uroen som kommer til å gjøre at jeg må kaste inn håndkleet til slutt.

Hele ettermiddagen er det lille vi har hatt av kvelden har gått med til å prøve få henne til å slappe av litt. Det gikk heller dårlig så det ble på nytt en halv sobril. Da har det gått til 15 mg idag. Lite tilfredsstillende at det må bli slik. Lindre ikke fjerne. Nå ble det stille her for hun gikk opp å la seg nå kl. 18.30 så om hun sovner nå da blir klokka 01.00 da hun begynner sin nattlig vandring. Det blir ikke godt å få henne til å sove igjen da vil jeg tro.

Det blir en lang dag i morgen det forstår jeg nå, men hva gjør man ? Ingenting.

Det som er så leit er når dette en dag er over så er det siste halvår som kommer til å prege tanker og sinn. Alle fine stundene har en svart tung skygge hengende over seg.

ALZHEIMER’S SKYGGE.

Ha en fin kveld jeg får se litt etter om hun sover.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist