Da er det en ny dag i det nye liv jeg er dømt til å ha. Jeg sier dømt for jeg føler som jeg skal sone en straff. Straff for hva da? Fra før har Vårherre sørget for at vi ble straffet en gang da døde vårt barnebarn Mats, så tildelte han straff nr. 2 i september 2016. Nå fikk i hvertfall jeg min livstidsdom og jeg håper Vårherre er fornøyd med det. Jeg er uvenner med ham så lenge dommen varer og etterpå finnes ingenting.
Sitter oppe litt for lenge og sovner nesten ikke før jeg skal opp. Så var kjøpet av en radio på soverommet i går en velsignelse for så kan jeg høre på NRK mp3 til det blir svart.
Svarte på kommentarer på hjemmesida mi, lenge siden sist, det var mange. For meg har sosiale medier blitt redningen, der møter jeg mennesker uten å møte dem. Menneskelig fysisk kontakt er ikke alltid et gode når man vil gjemme seg litt. Men skulle hatt en frakk som gjorde en usynlig, være der, men ikke være der.
Rydde litt i en kommode å telle opp en haug med luer, votter og skjerf som burde fått kirkeklokker til å ringe inni hodet, noe er galt. Det ringte aldri noen kirkeklokker ikke en liten vekkerklokkes BIP engang. Hvordan er det mulig å bli så blind? Å leve tett på hverandre som blinde for vi var jo to.
Gå tur med Vamp, bli litt glad, han foran som vanlig, jeg bak. Vamp fikke en opptur, jeg en nedtur. Han har fått tilbake vår verden som ikke trenger så mange ord, det går mest på tegn. Vamp har blitt noen kilo lettere med målbevist foring, jeg har også blitt lettere uten mål, 4 kilo har vi begge avgitt til naturen. Mat, jovisst trenger man mat det vet jeg, men det vil opp igjen så det blir kanskje et egg på morgenen og middag på kvelden. Rart å koke ei potet med litt fisk til, jeg er glad i fisk Gullhjerte mitt var det ikke så veldig, men en gang i uka gikk det. I går ble det ferdig fiskesuppe utpå kvelden. Idag ble det en nektarin og et appelsin. Jo, jeg vet, men inni hodet vet jeg ikke og magen savner ingenting. Kanskje leverer jeg litt gamle el-greier idag, men bare kanskje. Tar jeg meg opp i morgen skal jeg prøve trene litt, men da må jeg i seng før.
Livet har helt stoppet opp og jeg får liksom ikke til dette helt, får håpe det ikke er slik hver dag. Jeg kommer visst aldri i gang idag. Så er det bare å håpe på at det blir litt enklere imorra.
Det er alltid et lite lyspunkt i det å ringe ned på 3C for å høre hvordan det går. Ikke alt er like bra, men det skal ikke så mye til før trykket letter heller. Idag kom Ida meg i forkjøpet så jeg slapp å ringe. Jeg skal ikke si det var et godt valg dette, men jeg forstår jo når jeg prater med de på avdelingen at det var nødvendig og at det vil gi mange fine stunder på sikt. Det er i hvertfall godt å slippe tenke på hvordan jeg skal møte nye utfordringer neste dag. Selv om jeg da går her å subber etter veien så føler jeg meg som en del av det teamet som passer på at Eli skal få det best mulig. Det å ha full tillit er godt og det har jeg fått veldig fort. Det var bra med disse 2 ukers oppholdene det forstår jeg nå.
Jeg leter jo etter lys og når jeg finner litt hver dag så må det jo bli solskinn til slutt.
Jeg gråter jo litt da fordi jeg jo savner Gullhjertet mitt og det blir neppe slutt med det på lenge. Tårer faller slik vil det alltid være. Da er ordene til Johnny Depp tross alt en trøst.
People cry not because they’re weak but because they’ve been strong too long.
Johnny Depp