Det har vært et par krevende dager for oss og vi må jo operere i sneglefart ettersom jeg også må forholde meg til Eli. Enkelte ganger er det veldig greit å være lillebror som jeg jo er. Vi har jo på mange måter levd et tilbaketrukket tilværelse Eli og jeg så jeg har ikke all verdens erfaring av det å bevege seg i en verden av lovparagrafer. Det ble litt mye på meg så nå var det farlig nær punktet der det rett og slett ble tomt. Da var det godt å lillebror med en søster som tok over styringen. Jeg hadde aldri spurt om hjelp for det gjør jo aldri jeg.
Eli, hun som på mange måter er skyggen min har det ikke greit nå om dagen, men jeg er glad jeg har hatt henne med på alt for så vil jo også hun på en måte forstå hvorfor jeg er trøtt. I vår verden har tempoet ikke vært slik som nå.
Vi har prøvd oss på litt dagsenter igjen på onsdag, men det ble bare å hente igjen. Får se om jeg skal gjøre det litt å se om hun kan gradvis venne seg til å være litt uten meg. Jeg har jo lagt merke til at hun krever min oppmerksomhet mer nå enn før.
Ser jo det veldig godt nå som det blir mye vi må ordne og mange vi må snakke med. Da blir hun veldig urolig utover kvelden og det igjen fører til disse magesmertene. Litt overraskende sov hun hele natten uten at jeg måtte gå ned å hente henne og det var spesielt godt akkurat nå. Søvn er nøkkelen til det meste. Dagene går uten at vi har hatt mulighet for å komme tilbake på de vante skinnene så det er nesten rart at det går såpass bra som det gjør. Så mye uromomenter som vi har nå er aldri gunstig for en med alzheimer. Vi velger jo ikke selv våre dager nå så det må bare gå.
Tenk om vi kunne gjøre det igjen.