Etter at jeg sluttet jobben min til ferien i fjor har jo det tidlige morgenturene ute i skogen blitt borte. Det er vel det jeg savner fra jobben ute i skogen. Det å se sola komme når man sitter midt ute i skogen med glitrende trær fulle av morgendugg er et savn. Derfor blir det slik at det første jeg gjør mens jeg spiser frokost er å se på bilder. Bilder er små øyeblikksminner som har mye å si for min mentale helse som det jo kalles. Det er en måte å fylle opp minnebanken med vakre ting som er brennstoff når dagen går på tverke. For meg betyr det at jeg klarer dagen på en bedre måte og det igjen gir muligheter for livskvalitet for gullhjertet mitt. Det kan for en på utsiden se ut som rene solskinnshistorie, men da er det et resultat av forberedelser du ser. Slik er det.
De e ittno som kjæm tå sæ sjøl.
Det synger han Hans Rotmo.
Hun mistet et par timer søvn igår fordi vi var på besøk og det var veldig merkbart på formiddagen for da var hun veldig sliten. 10 timer søvn er nok passe for henne det har je funnet ut. Idag var hjemmesykepleien her og det var Kari som vi ikke har sett på en stund. Det var veldig gledlig at hun merket stor forskjell på Eli før og nå. Det ga meg mengder med energi for da er vi på rett vei.
Vi tok en tur til Hønnsjøn som vi kaller den og det gikk veldig sakte opp dit, men når vi fikk kost oss en times tid i sola var hun mer i farta. Vi har begynt å prate mer når vi er ute å går og det er jeg glad for. Det er en del av slik det skal være det også. Vi har en del spennende ting som skjer i ukene fremover og det skal bli moro å se hvordan det ender.
Hun har fått sin egen app der hun kan lese bloggen også når hun vil. Snart skal vi begynne å se litt på hennes FB og IG side også slik at hun kan følge med på hva som skjer. Å holde kontakt via sosiale medier kan bli fin øving det også.
Spennende tid fremover