På et vis så har jeg et slags uhyggelig minne av dagen i dag og jeg har merket en uro i kroppen i flere dager. Det var i dag for 2 år siden at alt som kan tenkes å være en grunnmur i livet raste sammen.Fra denne dagen i 2016 og utover mot februar 2017 forsvant Eli`s minne om meg og jeg ble en ukjent for henne. Det tror jeg er min verste opplevelse noen gang. Får si fersk pårørende og alt som så lyst ut selv med diagnosen alzheimer. I løpet av et par dager helt uten søvn kollapset hun totalt og det ble et liv i kaos på oss begge. Jeg synes ikke det er noe rart at jeg er veldig urolig nå for dette har brent seg fast og vil alltid komme igjen når vi nærmer oss jul. Det gjorde det for 1 år siden også. Det er beskrevet i de første innleggene på siden så det skal jeg ikke repetere.
Jeg får litt spørsmål om det at jeg bruker bilder av Eli nå som hun er syk og om jeg kanskje skulle skjerme henne litt. Da lurer jeg jo på hva jeg skal skjerme henne mot ? Vi valgte sammen å gå ut med dette fordi vi jo ikke fant noe om yngre med demens og mente at vi skulle gi sykdommen et yngre ansikt enn det vi fant. Etter hvert som sykdommen utvikler seg så skjer det jo forandringer både i væremåte og fysikk. Jeg ser jo at Eli også forandrer seg i ansiktet, hun blir eldre litt raskere enn jeg trodde. Angst og uro preger jo oss alle dersom vi får det. Jeg tenker at gammel er vel ikke stygg, er det vel ? Furer i ansiktet er skygger som former et uttrykk tenker jeg. På Flickr har jeg et bilde av ei eldre dame og det har blitt mitt mest likte bilde. Det viser et ansikt som gir liv mye mer enn et fullt i sparkelmasse som jeg kaller det. Ser du på Instagram og Facebook så er ofte dette glattet ut og de unge damer blir helt glatte.
Lørdag var jo vår dag, den dagen vi skal prøve å leve litt. Vi må jo prøve å stjele litt tid som er i hvertfall er fyllt med noe av det vi hadde før. Jeg hentet henne like etter frokost og hun var i perlehumør faktisk. Ingen problem å få på varme klær og bytte ut sko mot støvletter. At det satt på to nesten like t-skjorter er jo et lite problem for det hender det sitter på mye mer. Det bruker være et problem å få av når det er litt mye på, men se det har jeg lært meg å takle. To nesten like betyr bare at jeg sier “ uffda nå ga jeg deg visst feil “ da tar hun av den ene og har litt moro av at jeg satte på henne to. Mye enklere å ta skylda for så blir hun jo glad. Det er viktig å klare ting. Det var jo ski på tv og da ble det til å sitte se på. Håndball og ski liker vi begge. Jeg måtte jo få til litt middag så da tok jeg en nyinnkjøpt bamse og satte i fanget hennes for hun hadde ikke lyst til å hjelpe til denne gangen. Det var litt moro å se som hun koste seg med den. Om hun tullet eller trodde bamsen var levende aner jeg ikke, men hun pratet som om bamsen var levende. Det endte opp med at de begge sovnet. Ja, ikke bamsen da for han satt der med vidåpne øyne å så på skirenn. En ting gjorde bamsen, den ga trygghet for hun sov godt og da hun våknet så ble det heller ikke da denne vanlig vandringen.
Etter middagen tok vi en biltur opp til Vestmarka kirke som vanlig;men det kom ikke disse vanlige historiene om hvem som ligger der. Lys i lyktene var nok det viktigste. På Matrand ligger jo far og det vet hun. Om far prater hun, både at han hviler der, begravelsen og at han døde i rommet på sykehjemmet som er bak bronsehesten. Merkelig at hun husker det for det var 3/3 nå i år. Det at vi satt ei natt på Kongsvinger sykehus husker hun også. Vi hadde jo litt god tid så jeg tenkte vi kunne ta en tur til Sverige bar for å se om det gikk å se på nye støvletter. Det gikk ikke for det ble for mye folk. Hun kjenner seg ikke igjen der når det blir så folksomt. Vi får nok prøve det en annen dag.
Det å dra tilbake til sykehjemmet kan by på problemer og det var jo ikke helt enkelt denne gangen heller. Jeg bruker å slippe løs Vamp for han vil så gjerne inn dit så det gjorde jeg nå også. Da går det bedre for da må vi jo følge etter ham. Vel oppe på avdelingen går det faktisk bra for hun hilser på de andre og smiler. Det er kun meg som får litt surefjes, men det får jeg heller tåle. Vi hadde en fin dag og godt var det. Nå var det vel noe som ikke var så festlig også, men denne gangen skrev jeg ikke direkte og da blir det som er vondt litt borte. Det er litt godt å slippe disse nedturene det hender jeg får når jeg skriver direkte. På meg så forandrer følelser seg fort.
