Det har vært en heller trøbblete dag, jeg er ikke iform er lettirriter og blir da uvanlig stille. Når jeg er slik må jeg konstant passe meg så det ikke vises for om gullhjertet mitt merker det blir hun urolig og tar lett til tårene. Hun tror det er henne det er noe galt med. Så derfor har jeg gått rundt i heile dag og følt meg som en dampkoker uten utløp. Fryktelig slitsomt har det vært, men nå har vi satt oss ned med hvert vårt nettbrett og øver litt på det. Sol er det så vi skulle kose oss i kveldssola, men det blåser så kaldt.
Rart at det blir slik masete inne i hodet innimellom, men det blir det når jeg har gjentatt meg sjøl så mange ganger som på formiddagen. Noen dager er det at hun har alzheimer veldig merkbart, men kanskje det igjen er pga at hun merker at jeg er litt uta av balanse. Vamp merket det skjønte jeg for han var veldig rolig idag. Synd å bruke opp dager på den måten. Det er ikke alltid så enkelt å være omsorgsperson heller når alt du prøver å fåtil er et godt liv for din kjære og så blir det bare rot av det. Vi har slappet litt av med å øve ferdigheter i påska og da blir noe borte. Nei nå må vi styre inn på sporet igjen.
Vi tar en runde Yatzy tenker jeg så blir hodet tomt igjen.
To omganger Yatzy og jeg tapte begge to. En ting er sikkert 😂 jeg er heldigere i kjærlighet enn Eli…………..hva nå det måtte bety 😂 Nå er jeg glad at jeg er glad nå , det har haglet med blogginnlegg om sykdom her så jeg får nok være glad at Eli kun har alzheimer å stri med.
Vi kjemper også mot angst som er naturlig at kommer når du ikke husker dagen før, men hvordan gjør vi det ? Jo vi prater om dagen før når vi spiser frokost og fyller i med stikkord når det stopper opp. Vi leter opp ting som gir glede, Yatzy gjør det. Når hun merker at jeg er trøtt og blir stille så får jeg små kyss som oppmuntring. Når hun får det tungt så får hun det samme. Det handler om å ta tilbake livet sitt, ikke grave seg lengre ned. Visst har hun en sykdom som også påvirker meg, alzheimer gjør det, men vi lever og blir litt bedre hver dag. Slik er det noen dager. Andre dager er mange skritt tilbake, men vi sulter ikke. Vi får ingen bomber i hodet, ei heller lever vi på flukt langs en støvete landeveg.
Vi lever og gir hverandre akkurat det vi trenger for å fortsette, det kalles kjærlighet.