Vår første helg sammen,slik skulle det bli. Må jo prøve for å vite.Det var på fredag jeg bestemte meg for at nå fikk det bare stå til. Det slitsomt dette skulle ha en dag samme der Gullhjertet mitt skal ut og inn samme dag. Det blir gjerne litt høyt tempo for en som har fått alzheimer. Det blir litt konflikter av slik. Glad da hun blir hentet og et vanvittig ork da hun skal tilbake. Jeg tenkte at en søvnløs natt det tåler jeg fint. Har tross alt hatt flere etter hverandre før.
Vi trenger mer tid sammen for hun vil så gjerne hjem Gullhjerte mitt. Hjem for henne er slik Pia beskrev engang og det tror jeg på fremdeles. Vi er knyttet sterkere sammen enn du aner. Det er langt på vei fire måneder siden hun havnet på Helsetunet. Får vel si at det har gått bra med henne. Kanskje er det verre for meg som er alene her vi før var to. Vi trenger ei hel helg sammen begge to tror jeg. Det måtte bare bli slik.
Det først som møtte meg da jeg kom inn på 3c lørdag var Gullhjertet mitt som satt på kjøkkenet. Nå vil jeg dra hjem, sa hun med en gang jeg dukket opp. Det var som om hun visste at nå hadde jeg bestemt meg. Helga skulle bli vår sammen. Det blir jo meg dette står og faller på og man vil jo så gjerne. Det er bare at det er stor fallhøyde. Følelsen av å misslykkes er ingen grei følelse. Den har jeg følt på så mange ganger før.
Lørdag hjemme betyr helg sammen, men helg er litt mer enn en dag. Uten planer,uten noen forestilling om hvordan dette skulle bli var det godt å komme hjem. Skal vi bade, kommer alltid så fort døra inn til badet går opp og i går var ikke noe unntak. Hun er glad i badekaret Gullhjerte mitt. Det er egentlig ikke bare karbad, men det å bade generelt. Det kommer sikkert av at Harstadsjøen er like ved hennes barndomshjem. Der lå vel hun som unger flest hele sommeren.
Det er litt å gjøre i et hjem og i går var hun flink til å hjelpe til så vi ble tidlig ferdig. Til og med snømåkingen var hun hjelpsom med. Det blir jo ikke så mye hun gjør da,men det hun gjør det slipper jo jeg. Så utrolig greit gikk det at jeg øynet et lite håp om at vi kanskje kunne dra på besøk til de to yngste barnebarna. Fra tanke til handling er kort vei hos meg så slik ble det. Det er jo ikke så langt til Roverud, men for en som tror det er rundt neste sving blir det jo en bit. Det ble langt for henne.
Best er det jo alltid å være hjemme for der er alt kjent og kjært. Navn på gutta var gjemt og det samme var størrelsen. Huset var svart selv om det nå var rødt. En stor kar med skjegg uten navn, men som til slutt hadde et navn. Pia som hjemme hos seg selv ikke var Pia. Alt var nokså kaotisk for Gullhjerte mitt. En ting husket hun, Veien til toalettet for det ble jo da besøkt X antall ganger. At navn og ansikter forsvinner er ikke noe unormalt. Det at de plutselig er der er derimot veldig rart. Med alle biter på plass kom uroen så det var bare å dra hjem. Det gikk fint i en god time.
Det å gå til ro kan fort by på problemer, men med et bad til ble hun passe trøtt så vi fant igjen senga. Den er jo flyttet og soverommet forandret på se det trodde jeg ble problemer. Så fint du har gjort det, sa hun og sovnet. Sovnet gjorde så klart ikke jeg for det var uvant med henne der. Likevel var det godt å høre pusten hennes der i tussmørket. Det er jo slik det skal være for vi hører sammen. Så kunne sikkert natten vært fin den om det ikke hadde vært for krampe i leggen. Det fikk hun utpå natten så det gikk en time før hun sovnet igjen.
Det var jo litt fram og tilbake for hun sov litt urolig og jeg sover lett. Ingen av oss har hatt noen ved siden av oss i sengen på en stund. Det måtte jo bli litt urolig, men søvn nok det fikk vi tror jeg. Litt trøtte så klart nå på søndag, men det skal vi være for vi har jo hatt vår første helg sammen på lenge. Det var en god erfaring så det skal vi prøve igjen til helga. En gang er jo ingen gang. Kanskje er dette en måte å ta tilbake litt av vårt liv på. Jeg håper på det. Det å kunne forlenge litt av vårt liv sammen er viktig for oss begge. Det var det den gang hun fikk diagnosen. Nå er det min oppgave å sørge for at vi kanskje klarer det.
Det å reise fra henne der nede er vondt og vanskelig, men i dag slapp jeg lett unna. Hun var trøtt og jeg sa jeg fikk gå ut med Vamp. Skal jeg sove her da, sa hun da jeg gikk. Ja, gjør det du svart jeg. Det var godt å slippe lure seg ut som jeg bruker måtte gjøre. Så er det bare å håpe på at vi kan få det slik neste helg også. Det var en fin helg vi fikk sammen. Da bare håper jeg at det kanskje kunne gi henne litt ro. Hvem vet ? Jeg vet ikke.