Iskald utenpå og varm inni vil jeg beskrive denne dagen. Nordavind er ikke ønskedrømmen når man vil ut på tur. Vi sover som vanlig litt for lite her i huset, men det er jo nok da. Hadde nok vært kos å sove til 6.30, men slik er det ikke. Vi skal vel få til det etter hvert.
Det er ikke så helt ille heller da å sitte se sola stige opp over Konradstua og solstrålene speile seg i Mobråtan som idag. Kaffen smaker jo også best da sola står opp. Får nok leite i sekken etter trekoppen for den hører liksom til. Det blir mest koppen med Atle på for så får Eli en mulighet til å huske navnet mitt når hun fyller opp koppen med varm kaffe. Den har en viktig oppgave denne koppen fra Otta for den skal få henne til å føle at hun kan huske. Det å slippe spørre “ hva er det du heter igjen “ tror jeg må føles bra for henne.
Dette som skjer i min familie i disse dager går jo heller ikke henne hus forbi. Det er ikke få ganger om dagen hun kommer bort til meg tar rundt meg og forteller at hun er så glad i meg. Det går fort over, men at hun viser følelser nå da det går tungt er veldig fint å oppleve.
Hele morgenen spør hun om når vi skal ned å se til far. Hun har mye omsorg Eli selv med sykdommen. Veldig spesiell også å se at hun kysset far i pannen og strøk ham over håret da vi skulle reise hjem igjen. Det kunne han føle for han åpnet øynene en kort stund.” Skal Arne dø “ spurt hun ute i bilen. Jeg måtte jo svare at det nok går den veien. “ Da håper jeg han føler at jeg også er hos ham “ sa hun.
Hun har alzheimer Eli, men den gode fine Eli er der når det gjelder som mest. Jeg må jo si at hun hjelper meg mye om dagen selv om hun jo også er en av årsakene til tunge dager. Noen ganger føler jeg varmen strømme gjennom kroppen og jeg føler hvor uendelig glad jeg er i urokråka mi.
I morgen er det fredag og egentlig en fridag for meg, men hun har alt spurt om vi kan være sammen da som idag. Jeg kan jo ikke si annet en ja for det er jo det hun ønsker. Hun er ingen belastning Eli det er sykdommen som er det. Føler at jeg trenger henne sammen med meg i slike vonde tider.
Vi går hånd i hånd i vonde tider og det styrker.
Bildet av Morten Eik.