Som regel når det blir så mye som forstyrrer så ender det opp med totalt kaos. Det gjorde det i natt for Eli sov litt over en time og jeg har ikke sovet ett eneste sekund. Hele natta har hun gått rundt med den lysebrune boka si og lest at hun skal på sykehuset idag kl.12 så hvordan det ender det blir spennende å så. Trolig må hun dopes helt ned. Nå om aldri før så merker du at alzheimer har tatt overtaket for hun aner ikke om det er kveld eller morgen.
Den stunda hun sov i natt på armen min så lå jeg og så på henne og håpet at hun skulle sovne rolig inn så vi kunne slippe siste delen av reisen. Det ville jeg ha håpet om det hadde vært omvendt. Jeg vet det er en grusom tanke, men jeg vet jo at det er ingen redning og nå kan jeg se så tydelig at det kommer til å bli en vanskelig vinter. Hun kommer aldri til å være mentalt til stede når våren kommer. Dette er vår siste vinter sammen.
Når det står en dato på kalenderen så klarer hun i å koble det til samme dato i boka si. Bare det å vaske seg på hendene etter et nødvendig ærend er borte. Jeg tappet som vanlig i badekaret til henne på morgenen og ga Vamp mat, da jeg gikk inn på badet igjen tørket hun seg. Hun hadde aldri satt seg oppi badekaret. Slik har det blitt litt mer og mer utover i september og det er ikke mye utover å kle på seg hun gjør uten at jeg må si det.
Vårt timeglasset er snudd og og det er i ferd med renne ut. Utrolig vondt å være vitne til det som skjer.
En slik dag får vi håpe at det blir veldig lenge til vi får igjen for dette var langt fra slik det helst burde være. Etter en lang slitsom natt var det jo på sykehuset vi skulle. For min del så er en undersøkelse av magen bakfra nærmest for skrekkfilm å regne. Da blir det vel kanskje like ille for Gullhjertet mitt selv om hun ikke forstår helt alt som skjer. Skal vel la selve undersøkelsen være, men jeg syntes godt den kunne vært gjort litt annerledes. Må man så må man, men en pasient med demens og for den del andre skader på hjerne burde vel hatt narkose. Dette har jeg ikke peiling på og det er vel en viss risiko med narkose så det må vel kanskje være slik. Jeg er ihvertfall sikker på at hadde ikke jeg vært med så hadde den undersøkelsen vært vanskelig å gjennomføre. Det er jo en litt skremmende opplevelse.
Takk og lov så var det ingenting der som skulle tilsi problemer med magen. Da går vi et hakk høyere opp og skal på CT for å se på selve magen. Det går nok litt bedre vil jeg tro for det er jo ikke så traumatisk en opplevelse. Får tro det ikke blir for lenge å vente for jeg har lyst til å bli ferdig med dette.
Neste steg nå blir en tur til Sanderud neste fredag. Det blir mye enklere for det gjør ikke vondt. Vil veldig gjerne vite hvor hun står nå for det er så mange nye ting jeg har litt vanskelig med å takle og jeg håper at besøket der vil gi meg både råd og svar. Det er jo fremdeles slik at jeg ønsker at vi skal få litt av vårt liv tilbake. Det er ikke fritt for at det blir mye frustrasjon på grunn av slik det er nå.
Jeg vet det blir bedre bare vi får litt hvile. Det er en del ting vi kan gjøre selv også, som kanskje la litt flere ting komme som en overraskelse. Lange forberedelser var bra før, men nå fører det til veldig mye mas fra henne. Samme spørsmål om og om igjen, det er veldig slitsomt for meg og da blir det heller ikke så bra for henne. Tror heller ikke vi skal være så veldig sosiale for når det blir mye folk så klarer hun ikke følge med og blir veldig urolig etterpå. Igjen så blir det et pes for meg som jo da indirekte går ut over henne.
Mange ting å tenke på, men situasjonen har forandret seg og man må bare lære litt på veien.
Det var litt fra i dag, men jeg har utelatt en del i dag som jeg ikke synes jeg kan skrive her og som ikke vil hjelpe andre heller.
Skal slappe av litt og så får vi prøve å sove litt for nå trengs det. Eli sov nesten ingenting i natt og jeg sov ingenting.
Ha en fin kveld og takk for at du slang innom bloggen min 💗