Det er mange tanker som surrer rundt i hodet på en fredagskveld.
For 1 år siden satt vi på Alcudia Beach Mallorca å så på sola gå ned da sa hun ? hit skal vi dra på kjærlighetsferie neste år også?.
Jeg vet jeg tenkte at det tviler jeg på for da hadde jeg jo sluttet jobben for å kunne ta meg bedre av henne. Jeg var temmelig sikker på hva doktor timen vi hadde bestilt ville gi for svar, men jeg sa ja for å liksom ha bekreftet hennes ønske. Når jeg nå spør om vi skal ta en ferietur svarer hun at det vil hun ikke pga sykdommen.
Så nå sitter vi her da i litt vestavind i kveldssola heime, det ble ikke mer turer til dit vi likte oss så godt andre gangen. Det å tenke for lenge på noe godt skal man passe seg for da blir fallhøyden stor når man ser at det er umulig. Man får det midt i fleisen og det fører til depresjoner allmas. Det er en luksus jeg ikke har mulighet for å unne meg.
Det får være bra med i dag for det har vært som en verkebyll hele dagen. Jeg har gått å ventet på at noe må sprekke, men gudskjelov så gikk det bra nå også. Jeg sprakk ikke.
I kveld skal vi prøve å få inn noe å sove på og jeg er ikke veldig optimist så tenker jeg kan låne den så i alle fall jeg får sove, vi skal kjøre 36 mil med bil i morgen og da må jeg sove i natt. Det er bare å håpe for vi må bare få brutt denne trenden med halv natt. Om ikke så er det bare en ting å gjøre etter hvert, få en uke på avlastning.
For meg er det den verste tenkelige veien å gå for da vet jeg ikke hvordan hun er når hun kommer hjem igjen. Uvissheten er det verst å leve med og den har vi fått mer enn nok av.
Får bare håpe at mer søvn vil gjøre henne godt. Får jeg bare mine 5 tilmålte timer så kan jeg gå i månedsvis på det.
Jeg vil liksom ikke gi slipp på henne som har vært i mitt liv snart i 50 år, kjærlighet er ikke alltid så god som det blir sagt.
Får æ holde dæ i handa,
holde fast ei lita stund.
Slippe taket i alt anna
og bare holde uten grunn.
Kjerstin Aune