Å miste noen litt etter litt til en demenssykdom...
Å miste noen litt etter litt til en demenssykdom...

Å miste noen litt etter litt til en demenssykdom…

Å miste noen litt etter litt til en demenssykdom kan sammenliknes med å starte på en 10000 meter. Etter 3000 meter finner du ut at du har dårlige sko. det er langt igjen. Det er liksom slike tanker jeg får noen ganger. Det ble ikke så mye bedre av at hele verden ble rammet av samme ulykke heller da. Livet fortsetter i et altfor stort venterom.

Livet satt på vent har alle på en måte fått. Det setter vel sitt preg på hele samfunnet. Skal vel ikke påstå at noen har det så mye verre enn andre. Det er bare det mengden av vanskeligheter begynner å likne Mount Everest.” Å miste” er i seg selv en veldig negativt frase.

Vi mister fatningen eller mister fotfeste……

Vi mister fatningen eller mister fotfeste. Det har vi vel alle hørt og brukt mange ganger selv også. Begge deler har blitt en godt innøvd vane hos i hvert fall meg. Mulig jeg er alene om det da. Konstant dårlig samvittighet og da glipper det jo nokså ofte. Man skulle så gjerne vært noe mer og så mye oftere. Nå er det ikke bare meg selv som er begrensningen.

Våre liv blir styrt av anbefalinger fra høyeste hold. Det er vel å bra, men de kommer tettere nå en hastighetsbegrensningene mellom Slobrua og Nybakk. Egentlig så vet man ikke hva som gjelder. En ting er sikkert, den forbanna meteren.

Forbanna meteren som hindrer meg i å vise Eli hvem og hva jeg er. Jeg er Atle for henne, men hva han er vet hun ikke. Jeg oppfører meg ikke som før. Før når jeg kom så tok jeg rundt henne og det ble både en klem og et kyss. Det kjente hun igjen.

Å miste følelsen av å være elsket. Se der er det langt flere med erfaring enn de som ikke lengre husker. Den følelsen er vond og vanskelig. Spesielt for de som trenger mye kjærlighet. Den følelsen visker aldri noen sykdom ut.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist