Bare en helt vanlig søndags morgen er det idag. Ingen dagen derpå heller. En tur bortover til haget, gi hesta ei gulrot hver og det var det liksom. Kameraet var med så disse er ferske. Lar det være litt defust idag for det er jo slik det er. Et bilde på livets realiteter.
Eli var en tur hjemme igår og det ble nok litt for lenge for henne. Vil så gjerne, men finner ingen ro. Det er det jeg tenker på her jeg rusler idag. På mange måter så har jeg ikke tapt sjøl om jeg har tapt mot sykdommen. Hun har funnet ro nede på 3C og det var jo meningen. Hun skal få lov å glemme har jeg jo sagt. Det gjør hun.
Alt vanskeligere begynner å bli få gjort det de ikke får til med henne nede på 3C også. Tidsbruken i badekaret er minimal, men hun gjør det hun skal. Stelle føttene hennes er nesten umulig nå. En fot gikk å få til igår. da var det slutt. så var det slutt. Spise gjør hun ikke hjemme mer. hun har ikke tid. Bananen jeg trodde hun spiste fant jeg i en skuff idag.
Så var det litt dette med at hun sier hun fikk sjokk da hun fikk høre at hennes mor var død. At jeg ikke skal ta henne opp til graven. Sjokk er noe som er synlig. Vi kan se på personen at det ga noe negativt. Setningen hun sier kommer i badekaret, ned trappa på Helsetunet, når vi er ute og går etc. Det er kun en setning som ikke betyr noe for henne. En frase kaller jeg det. Akkurat som » du vet jeg er glad i deg » Det er ord uten betydning. Hun leser på gravstøtten, men forstår ikke helt hvem som ligger der. Hun spør og jeg svarer. » Å ja » sier hun uten det du tenker er reaksjonen. Eli føler ikke sorg. Det er bare en ting hun er redd for, Vamp.
Det er mange slike setninger som kommer til stadighet uten synlig reaksjon og da som regel på feil tid og sted. I går var det stadig et kyss og en klem hun ville ha fordi hun merket at jeg slet med humøret da vi ikke fikk til stellet av føttene. Tålmodighetsprøve når du bruker så lang tid på en fot 🙂