Minnekarusellen rusler videre. Hastigheten bestemmes av om det er gode minner eller ei
Bildene er tatt og redigert av www.modellab.se

Minnekarusellen rusler videre. Hastigheten bestemmes….

Minnekarusellen rusler videre. Hastigheten bestemmes av om det er gode minner eller ei. Gode minner går fort på mitt livs karusell. Dårlige, da går den sakte. Veldig sakte. De siste tre årene har vært lange. De siste fem for den del. Det begynte med to år i undring. Noe var galt.

Nå vet jeg.

Minnekarusellen min har gått fem runder. Fem runder, fem år. Ingen barn vil ake karusell så sakte. De hopper av og finner noe som går fortere. Så blir barn voksne og da er det slutt på å hoppe av.

Hun hadde bursdag igår Eli, men vi feiret ikke. Det har vi aldri gjort på noen av oss. Ikke engang runde tall. Vi gjorde som vanlig. Vanne blomster og et bad. Eli var fornøyd med det. Da jeg gratulerte henne med dagen så var det ikke mer til svar enn, takk. At hun har blitt 64 forstår hun ikke. At jeg blir 67 det forstår hun. Det at jentene våre er den alderen de er forstår hun ikke.

Minnekarusellen til Eli står stille.

Minnekarusellen til Eli står stille. Den står stille i en ikke definerbar tidsepoke. Det blir slik når alt handler om et døgn i livet. Det er samme døgnet hele tiden for henne. Høres rart ut synes du,  men slik kan du beskrive et liv der du tror du aldri har vært der du er.

Minner hender det at kommer frem hos henne. Da vi nærmet oss Esso’n på Vestmarka igår pekt hun over på venstre siden å sa « det sto en garasje der og ved den ble vi kjærester»

Det er 50 år siden og vel så det.

Det blir sterk kontrast når du kommer på kirkegården og må fortelle hvem som ligger i familiegrava. 

Oftere og oftere kommer det fra henne «jeg fikk sjokk da jeg fikk hørte mor var død idag» 

Det var i 1993.

990

8 Kommentar postet

  1. Først , helt nydelige bilder av Eli! Når det gjelder det du gjør med å ta henne med på kirkegården tror jeg du skal følge din følelse på det. Noe forunderlig skjer med følelseslivet når man er dement. Husker så godt min far dom helt uanfektet svarte når jeg spurte hvor mor var, svarte han helt følelsesløst, hun er jo død hun. Nei sa jeg, hun er reist til syden. Det hadde hun, og det var greit det også…:) gjør det dom føles rett for deg.

    • Jeg ser jo reaksjonen og tar alltid en prat med pleierne om jeg er usikker. Må jo si at de er alltid tilstede når jeg måtte trenge det. Jeg er jo der ofte da de fleste har gått til ro og kan jo da få en prat mens Eli tar en blund i stolen. Det er vel stort sett Eli som kommer seg sist i seng også. Noen ganget har jeg hjulpet henne til sengs før jeg dro hjem. Det er veldig godt å gjøre, men gir jo en tomhetsfølelse når jeg kommer heim. Da er batteriet slutt liksom.

  2. Hmmm… skjønner det er vanskelig dette Atle. Vi tok aldri mamma med på kirkegården etter St hun ble dement. Når hun spurte om ikke pappa snart kommer «fra sjøen» svarte vi joda, han kommer vel en gang.. spurte hun etter bror og hvordan det går med ham (hun husket at han hadde kreft) svarte vi han har det godt han nå.. barnebarnet husket hun ikke at var død.. Vi hadde jo fortalt en gang at pappa var død, at bror var død og at Ellen var død. Vi ønsket ikke å rive opp det vonde hver GS g, derfor ble svarene slik. Jeg (vi) syntes det var det beste, for å se henne gråte sårt over tapet av sin kjære gang på gang gjorde oss vondt også, da var det bedre å komme med en «hvit løgn» Dette i samarbeid med avdelingen så vi alle svarte likt. Hun hadde jo glemt svaret før vi dro pusten likevel ❤️
    Ønsker deg en god dag 🌺

  3. Ja men da må du slutte å ta henne med på kirkegården. Hvorfor skal hun få sjokk, og sorg til stadighet for samme personer? Det er ikke noe særlig omsorg det….jeg opplevde det samme ned min svoger. Han spurte etter min mann og min søster bare svarte: ja men han er jo død! Å huff og huff. Sorgen kom over han, nok en gang. Skal vi ikke nå tillate oss en aldri så liten løgn for at våre demente kan få ro i sjelen sin og ikke få den samme sorgen om igjen og om igjen. Min søster og jeg ble enige om å snakke rundt slike spørsmål……

    • Jeg tror man må være tilstede å se hvorvidt en ting er god omsorg eller ikke. Eli vil dit sjøl og jeg synes ikk det er greit å lyve vekk det hun sjøl ønsker. Personer reagerer ikke likt på ting og ihvertfall ikke de med denne sykdommen. Som jeg sa idag så kommer samme «frasen» i mange situasjoner.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist