Atle Lundhaug
"Bli med inn til meg da, kommer du?"
"Bli med inn til meg da, kommer du?" Nesten hver gang vi møtes ute i sansehagen så sier hun det samme Eli. Det gjør vondt langt inn i hjerterota å måtte svare "kommer etterpå".

Bli med inn til meg da,kommer du?

“Bli med inn til meg da, kommer du?” Nesten hver gang vi møtes ute i sansehagen så sier hun det samme Eli. Det gjør vondt langt inn i hjerterota å måtte svare “kommer etterpå”. Kan hende er det glemt før døra lukkes bak henne, men vondt forblir vondt allikevel. Kan hende skulle jeg vel blitt vant til dette tenker sikkert du. Hvordan blir man vant til noe så unaturlig som å kun omgås på avstand? Vi har jo tross alt valgt å ha et liv sammen engang. Det å bli ufrivillig separert på denne måten er mange nå idag.

For Eli og meg har livet blitt flere ganger bedre som vi kan treffes ute. Hun smiler om kapp med sola når hun kommer ut. Bli med å gå tur har alltid hun likt. Tror vel det er mye enklere for pleierne også å få henne ut i hagen enn ned i kjelleren. Besøksrommet ligger jo der. Det å bli geleidet dit ned blir i seg selv en mulig negativ opplevelse for en som ikke aner hvor hun er. Hadde tenkt meg en tur idag, men iskaldt ute. Energireserven er lav idag så besøksrommet frister ikke. Jeg blir bare stille og da blir Eli urolig.

Blir litt trøtt når sola varmer en vårdag.

Blir litt trøtt når sola varmer en vårdag. Det ser du tydelig på bildet. Besøkene utendørs og litt sol har gitt Eli litt farge i ansiktet. Hun blir alltid så fort brun. Det har blitt en vane å ha med en liten høytaler og musikk hun liker på mobilen. Bytter litt, men prøver holde på det samme for å se om hun kjenner igjen fra gang til gang. Det gjør Eli for gamle Sven Ingvars likte hun godt. Sjøl var jeg ikke overbegeistret for svensktopp. Alt blir jo litt det samme da, men svinger gjør det jo. Når vi satt i besøksrommet sa jeg “bli med så kan vi danse” Phøø du kan ikke svarte hun et par ganger. Det husket Eli at danse det gjorde jeg ikke.

Jeg tenker ofte på at hvor mye vet vi egentlig om hva et menneskesinn rommer. Spesielt de som blir rammet av sykdommer i hjernen. Ikke så enkelt å vite når evnen til å forklare tanker er borte. Da går det mer ut på å vise hva tanken er. Hvordan kunne vise det når avstanden blir for stor. De som vet best sier 2 meter. Gummihansker, maske og 2 meter avstand ? Er det rett dette ? Jeg skal ikke si hva jeg tenker, men det er enkelt å bestemme for de som ikke sjøl blir rammet på denne måten. Det begynner å likne mest på orienteringsløp uten kart og kompass.

Han er blå som himmelen isen på Hønnsjøn nå om dagen i finvær.