Våren betyr nytt liv og med det også håp.

Våren betyr nytt liv og med det også håp. Håp kan jo være så mangt. Det blir jo på hva vi legger i det. Håp om engang på nytt å kunne gå i sanden på ei strand badende i sol. Det er vel det vi tenker mye på nå som dette ugreie viruset har tatt over våre liv. Våren bety også langt enklere ting enn sol, sand og strand. Det betyr at de fordømte vinterklærne også kan vaskes og gjemmes bort. De som har lagt igjen tonnevis av støv hver gang vi tar av og på. Slik føles det i hvert fall når sola sender sin varme stråler inn gjennom verandadøra. Huff og huff jeg tørka jo på fredag.

Våren er jo min beste tid på året med kamera. Jeg liker ikke så godt å ta bilder av landskap. Gjør det veldig motvillig i mangel på fine små ting. Snøkrystaller krever jo gjerne litt dyre objektiver. Det vi som oftest tråkker på er jo det vi ser minst. Slik er det ellers i livet også. Vi har så lett for å blendes av det som ligger så veldig åpent foran oss. Våren er den tiden på året som vi egentlig kan forandre på det. Skogen, den grønne veggen på avstand er alltid grønn.

Våren for meg betydde noe helt annet i år.

Våren for meg betydde noe helt annet for meg i år. Våren 2020 ble jo sykehjemmet stengt og jeg mistet muligheten for å vise Eli det vi begge alltid har likt så godt. Hun har alltid likt blomster så godt. Mest de vi finner ute i naturen. Tror hun kan navnene på alle. Det hadde en blomsterelskende onkel Theodor sørget for.

I går kom våren til sykehjemmet. Det var første dag med sansehagen åpen. For meg bedre enn å vinne i Lotto. Har vel omtrent ikke levert heller og gevinsten begrenset til kr.50. Med åpen sansehage var det godt å klatre over gjerdet for å møte Eli ute. Først jeg så var godama mi som strålt om kapp med sola mens hun banket på vinduet. Det å gå rundt i hagen med henne vekker jo minner fra et utall turer sammen ute i naturen.

Med åpen sansehage blir jo det liksom mer kontakt med pleierne også. Det blir ikke det samme med hent og bringe tjenesten de utfører ned til besøksrommene. Jeg gleder meg til munnbind blir fjernet og sola varmer i sørveggen der nede. Med våren kan vi kanskje få tilbake litt av det sosiale mellom pleiere, pasienter og vi pårørende. For meg er kontakten med pleierne veldig viktig. Den sørger for at den nødvendige tilliten er til stede. De tar jo vare på det kjæreste jeg har.

Det var jo ikke så veldig lenge det varte før Eli ville inn igjen. Sola gjømte seg bak noen skyer, litt mange av dem også. Så blir jo tiden det vi til enhver tid gjør den til og den stunden det varte var god for begge. Å møte Eli og ei smilende Sonja bak munnbinnet er jo mer vår for meg enn noen kalender kan vise. Det fyller opp kroppen med mer enn vitamin D.

Våren har kommet.