Det måtte jo komme den dagen da alt gikk i svart. Den lå liksom der som en verkebyll. En verkebyll sprekker jo til slutt og da helst når den kommer i klem. Det gjorde min også den dagen alt ble svart. Av natur er jeg fryktelig naiv og handler motsatt av hva jeg burde. Med fulle varsellamper opp burde jeg jo ha veket unna. Jeg gjør jo ikke det for evnen til å se runt neste hjørne er ikke der. Det blir som det blir.
Svart som natta kan det bli midt på dagen i fullt solskinn. Ofte blir jeg sint,men det rister jeg av meg nokså fort. Noen ganger blir man både såret og sint. Det går aldri av meg. Det glemmer jeg aldri. Det var liksom nok nå og jeg synes vel ikke jeg trengte dette i tillegg. Jeg var dum og kommer aldri til å åpne lokket helt noen gang mer. Det som er mine innerste tanker skal aldri komme fram mer, de skal jeg dø sammen med.
Dersom menneskesinnet kan bli helt svart så er mitt det nå. Jeg tror jeg tåler mye, men svik det tåler jeg ikke. Setter noen en kniv i ryggen på deg så er sjansen stor for at du dør av det. Man kan leve videre som levende død. Passer bra for gleden er død uansett. Det ble kryptisk dette, men det er stengt der inne.
Vi får hangle oss gjennom denne dagen også for ingen vet jo hva den bringer før det er natt igjen. Føler meg veldig som drinken til James Bond on du husker hvordan den skal være.