Den verste ensomheten ? Du vet vel hva den er ? Jo, det er den du ikke har valgt selv. Den ensomheten angriper deg innenfra. Du blir ensom blant mennesker. Det er den verste. Alt rundt deg blir til noe som ikke hender deg. Det er noe som skjer i et slør av tåke. Til slutt tror du ikke det er sant.
Slik våkner jeg hver eneste morgen. Det kommer aldri til å gi seg selv om jeg gjør ting jeg liker. Når kvelden kommer så kommer tankene hånd i hånd med trøttheten. Jo trøttere, jo mere tanker. Så sovner jeg.
Når jeg våkner så tror jeg bare jeg har lagt meg nedpå saccosekken for en liten hvil. Det varer kanskje noen sekunder, så er alt på plass igjen. Realiteter er små hammerslag. Slik er hver eneste dag.
Når jeg har gått lenge nok slik så tar jeg meg fri en dag. Jeg reiser ikke den vanlige turen til Eli. I går var en slik dag. Den kom som et resultat av ei tøff uke. Hun har vært krevende hver eneste dag. Skal vel ikke kanne et menneske med denne sykdommen for slem, men det finnes jo ikke noe annet ord som dekker.
Kanskje tar jeg henne for ofte hjem. Kanskje er hun for lenge hjemme. Stresser henne det gjør det ihvertfall. Hadde det bare ikke vært dette problemet med dusjing og slik. Jeg føler jeg må ta henne hjem slik at hun fortsatt er velstelt slik hun alltid har vært. Det fungerer med meg og ikke andre. Enn så lenge får jeg vel legge til. Ting har veldig lett for å forandre seg.
På lørdag hadde jeg henne hjemme og da gikk nesten luft ut av meg. Roet seg etter en stund da vi var tilbake på 3c. Hun var veldig trøtt for påkledningen var jo som skapt for en sur høstdag da jeg kom dit. Jeg får av henne klær hun selv har tatt på, men ingen andre.
Hun var jo så trøtt etter all vandringen i varmen at jeg la henne sjøl der nede. Rart, men det går helt fint at jeg går etterpå. Hun spør ikke om jeg skal legge meg.
Tenker mye på dette med pårørende, hva som menes med det og hva som forventes av oss. Det skal jeg ta en annen gang. Nå må¨jeg få gjort noe ute.