Fint å være to, har du tenkt på det
Etter en varm fin dag laget kveldssola en perfekt avslutning. Nesten,bare nesten

Fint det er å være to, har du tenkt på det…

Fint det er å være to, har du tenkt på det noen gang når kvelden er slik som nå. Dersom du ikke har det så håper jeg du tenker på det.

Jeg har vært på besøk hos min. Hun enser ikke engang at det har vært en fin dag. Ikke engang at det er sommer vet hun. « så fælt det regner ute « Hun så regn ut gjennom vinduet på 3C. Jeg så kveldssol fra en blå himmel. 

Er det så rart jeg gråter en skvett. Jeg sitter her og ser slutten på en dag som solen har farget rød. Vi får aldri mer oppleve det sammen. Om jeg ikke oppnår noe annet med skrive om livet vårt så håper jeg at du lærer deg å stoppe opp litt. Senk farten litt og nyt øyeblikket sammen for det tar slutt en dag. 

Da slipper du som jeg tenke over alle fine kvelder som ditt gullhjerte har tilbrakt kvelden alene fordi du alltid måtte noe.

Jobben i skogen stjal tiden vår. Det er derfor den ikke frister mer, jobben i skogen. Jeg hadde ikke tid, hadde aldri tid. Kirkeklokkene ringte inn jula på Matrand , jeg hadde fremdeles ikke tid. Jentene våre var barn, litt større barn, tenåringer og til slutt voksne. Jeg hadde aldri tid. De som eide tiden min hørte jeg aldri noe fra da jeg sluttet.

Fint å nyte solnedgangen i stillhet. Nei, det er ikke fint. Jeg savner gnirkingen av joggeskoene og den hvileløse vandringen. Selv etter ei ukes mental utforbakke.

Nå sitter jeg har alene nå med mengder av tid, men ingen å dele den med. Hun jeg skulle delt all tiden med vet ikke at det er sommer enda hun går så svetten renner. Jeg hater jobben i skogen.

« Er det sant mor er død, hvor gamle er jentene, hvor står bilen vår, jeg er redd, skal vi hjem nå, hvor gammel er jeg, har Vamp spist, du vet jeg er glad i deg, du bryr deg ikke om meg, hvorfor svarer du ikke « 

Ordene kommer og blir til en setning uten mening, jeg svarer ikke og da bryr jeg meg ikke om henne. Spaserturen på en time var en evighet.

Bryr du deg om livsvennen din ? Kanskje på tide å vise det nå for i morgen kan det være forsent. Det er alltid forsent dagen etter.

 Dagen idag er igår i morgen.

8 Kommentar postet

  1. Fint å bare være en også…
    Jeg er sikker på at du kan dele tiden med andre, selv om jeg forstår det er viktig for deg å dele den med Eli…
    Prøv å ikke svare på spørsmålene hennes slik direkte. Svar, men pakk det heller inn og lyg så det renner av deg , for hun vil bar ha et svar som gjør henne fornøyd…
    Tapt tid får du ikke tilbake, men du kan gjøre det du vil med den tiden du har til rådighet nå…

    • Hei
      Nå fant jeg bloggen din igjen. Har ikke fått fulgt deg og Eli siden du byttet bloggplattform.

      Vet ikke om du husker meg og min blogg, men min mann hadde også Altzheimer.
      Han døde i august i fjor, etter 2,5 uker på sykehus. Han fikk plutselig blodforgiftning, som ødela hjerte og andre organet.

      Avslutningen ble på en måte god. Vet jo HV vi hadde å se fram imot. Det samme som du opplever nå! Det slapp vi, og det er jeg takknemlig for.

      Forstår godt at du har det tungt nå. Prøv å leve ditt eget liv også, ved siden av. Du må jo gå videre alene, og da er det godt å ha vennene der fortsatt.
      Jeg har et bra liv nå, men føler meg litt ensom, selv om jeg har mye å holde på med. Tosomhet i 56 år, 52 av dem som gifte, er ikke noe som slipper taket.
      Ønsker deg en god fortsettelse, som jeg håper for din del, at løses om ikke for lenge. Lykke til! 🌹🌹

      • Koselig at du er her igjen. Jeg forstå så godt hva du mener for jeg har mange ganger håpet at Eli skulle få sovne stille inn. Det blir ingen fin reise videre i livet dette.

  2. Alle menneskene vi har lukket inn i våre liv og hjerter, har vi der til låns. Lånetiden ble aldri oppgitt. Derfor er øyeblikket det eneste vi har, og jeg selv er den eneste jeg har inntil døden.

    Rett ut og fram på søndagskvelden.

  3. Skjønner deg godt, selv om tosomhet ikke alltid fungerer om man fysisk er to. Med alvorlig sykdom,mange operasjoner, div. behandling, og store senskader etterfulgt av insomnia, er det store utfordringer i å være to og samhandle sammen med et 100 prosent friskt menneske. Ille for meg som vil, men får det ikke til, og ikke minst ille for min kjære som er pårørende oppi dette. Livet er ikke rosenrødt, og går overhodet ikke på skinner, men dette har jeg vært klar over alltid, og tatt høyde for, selv om man allikevel ikke er helt rustet for utfordringene når de står foran en. Ekstra ille er det når hjernen tross alt fungerer mentalt, men ikke kroppen. Ikke til forkleinelse med å ha en kone med alzheimer, det er utrolig tøft, men ikke alle av oss har et superliv som går på skinner, uten nærmere ettertanke. Alt godt videre.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist