Det ble som det ble i helga for lørdag skulle jeg være litt barnevakt. Det betydde at jeg ikke tok Eli hjem før på søndag. Smågutta og morfar var opptatt med hvert sitt nettbrett på lørdag kveld så det var ingenting for mormor. Når vi kara setter igang med vårt kan det være en fordel å være alene også. Det er vel tvilsomt om mormor hadde hatt så mye utbytte av den kvelden. Når vi i tillegg var hjemme hos gutta hadde det nok vært i meste laget for henne. om jeg henter henne lørdag eller søndag spiller ingen rolle for Eli er tidløs uansett.
Det ble som sagt søndag jeg hentet henne hjem. Som vanlig ble hun veldig glad og det ble veldig til hastverk. Hele sist uke hadde hun vært veldig grei å ha med å gjøre så jeg hadde vel nokså store forhåpninger. Det var riktignok etter kveldsmaten jeg var på besøk de dagene jeg var det, men forhåpninger allikevel. Det at jeg alltid tror at ting skal gå fint er noe jeg er veldig glad for. Da er man jo nullstilt hver gang og det kan komme godt med.
Det ble nokså fort klart at dette kom til å bli et laaaaaaaangt besøk for hun var veldig urolig. Jeg hadde jo som vanlig laget meg en slags plan for hva vi skulle finne på for været var jo heller ikke av det beste slaget. For å si det slik så ble plan A og B rimelig fort oppbrukt. Bare gudene vet hvor langt ned i alfabetet jeg kom. Twistskåla og skåla med lakriskonfekt fristet heller ikke enda det er det beste hun vet. Det gjelder for både før og nå. Skålene ble ryddet bort og frem et utall av ganger.
Jeg har jo lært på naturmetoden som jo betyr prøve og feile. Det var bare å innse at vi like gjerne kunne reise ned på Helsetunet igjen. Jeg har ikke gjort det før, men av erfaring vet jeg at dag 1 urolig betyr fullstendig kaos dag 2. Her blir ingenting bedre ved at man sover på det. Hun vandret rundt hele tiden og lurte på hvor de andre var. Det blir nesten umulig å få i henne mat også om det blir slik.
Urolig ble det jo, men ikke verre enn at jeg fikk henne opp i badekaret. Egentlig var det kun det som fungerte som normalt. Til slutt spurte jeg om vi skulle reise nedover igjen og hun ble glad. Ja kan vi gjøre det, sa hun fornøyd. Da ble det slik at vi satt der nede å så på tv istedenfor hjemme hos oss. Det er så fort å tenke hjemme hos oss, men jeg begynner jo å forstå at det er hjemme hos meg. Når hun sier jeg vil hjem så kan det være på flere steder, ikke nødvendigvis her jeg sitter nå. Det er et sårt punkt dette, men hva gjør man ?
Jo, det som i øyeblikket ser ut til å være best for henne.
Det passer liksom inn dette diktet av Hans Børli. Hvordan får du selv finne ut. Det heter Enetale
Jeg fikk ikke så lett
godtfolk i tale.
De forsto meg ikke, sa de.
Skjønt jeg lærte språket mitt av vinden
som mumler rundt alle lafteknuter, skogen
som suser langs alle stier, blodet
som banker i alle årer,
så forsto de meg ikke. Men jeg ga ikke opp,
jeg snakket så høgt ved meg sjøl at
menneskene var nødt til å høre det.
Da kalte de meg stølle.
Ja ja –