Atle Lundhaug
rart
Det er litt rart.

Det er litt rart.

Det er litt rart fremdeles dette å gå vår rute alene selv etter nesten 7 mndr. Tenker at jeg nok aldri blir helt fortrolig med det. Selv om det er slik så ser jeg jo nødvendigheten i at det er slik nå. Igår når jeg var hos Eli så var alt galt igjen og da blir jo også jeg motløs. Det må jo også påvirke min hverdag. Så kan du kanskje si at jeg ikke skal besøke henne så ofte. Det er lett å tenke slik, men jeg kan jo ikke glemme det som var.

Det var nå i sommer vi skulle gjøre alvor av å se på en leilighet i varmere strøk. Vi planla jo det selv om det kanskje ville ha gått et par år til før vi hadde emigrerte om vinteren. Vamp er gammel, for gammel til en flyreise eller være lenge i hundepensjonat.

Drømmer blir til og forsvinner igjen uten at vi får gjort så mye fra eller til. Jeg har sluttet å drømme. Sikkert har jeg gitt opp litt også. Gir opp gjør jeg vel egentlig aldri, men følelsen av å være i en slags ingenmannsland er jo der. Man sklir og sklir på glatta og er helt uten pigger. Går uten mål og mening. Venter på noe man ikke vil skal komme. Vinteren har vært lang og kameraet mitt har fått få lysglimt. Det håper jeg skal bli bedre nå når våren kommer. At det skal gå så seint med vårtegnene.

Litt fuglekvitter har det jo blitt om morgenen, men på foringsbrettet mitt har det vært kvitter i hele vinter. Fuglene er uvenner om maten. Et ekorn og ei skjære tar maten nesten rett fra hånda. Det at å gi skjæra mat bringer lykke som han bestefar sa stemmer ikke. Vi har alltid gitt skjæra mat.

brua
brua over elva.