Det noen elsker hater andre, slik er det vel sikkert med det meste. Det er ingen hemmelighet at jeg hater jul. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Tidligere i livet husker jeg ikke. det begynte i barndommen det vet jeg. Så har det liksom bare økt på. Nå forsterkes jo hatet med det at situasjonen jo er en litt annen enn den var for la oss si 10 – 20 år siden. Rømme kan man jo ikke så da må man jo tåle det som kommer.
En gang som Eli jobbet hele jul og nyttårshelga på Helsetunet så gikk Vamp og jeg ned til Skotterud for å møte henne. Det var sprettkaldt. Potene til Vamp var varme og med litt nysnø så ble det klumper med snø under labbene hans. Vamp stoppet, så på meg og løftet den labben som hadde klumper. Det gjentok seg ofte så veien ble ekstra lang. Det var en god tur for gleden han vist hver gang jeg fjernet klumpene gjorde meg glad.
Det var litt rart dette å gå forbi hus der jeg kunne se inn på at familier satt og koste seg. Smilene satt løst fordi de hadde noe felles. Slik glad var også jeg da vi kom hjem sammen med Eli. Vi hadde ingen kjempemiddag. Heller ikke gaver vekslet vi. Vel ikke helt sant dette da for jeg hadde jo kjøpt en liten en i smyg. Eli hadde ikke gjort det fordi hun jo visste at slikt det likte jeg dårlig. det var nok med det vi fikk fra våre døtre.
En ting hadde vi Eli, Vamp og jeg. Vi hadde noe felles, hverandre. Det var jul nok for meg for slik var hver dag ellers også. Noe felles.
Nå er Vamp borte, Eli er bort selv om hun jo er her så jul er kun noe som er på kalenderen. Jeg overlever nok denne høytiden også ettersom den i utgangspunktet ikke var viktig for meg. Jeg går nok en tur juleaften for den turen med Vamp var et godt minne. Kanskje skulle man gå en runde på Skotterud rundt Helsetunet å håpe på at man føler å ha noe felles.
På tross av alle coronarestriksjoner så har vi jo noe sammen der vi møtes i besøksrommet. Hun er litt forskjellig og jeg er nok det for henne også, men på innsiden er vi akkurat som før.
