Atle Lundhaug
Du leverer lottokupongen hver uke fordi du vel tror på at du en dag vinner. Du er uten å vite det nokså lik meg. Jeg leverer nok ingen lottokupong, men jeg gjør det samme uke etter uke.

Du leverer lottokupongen hver uke……….

Du leverer lottokupongen hver uke fordi du vel tror på at du en dag vinner. Du er uten å vite det nokså lik meg. Jeg leverer nok ingen lottokupong, men jeg gjør det samme uke etter uke. Det er fordi jeg også tror at jeg vinner. Gevinsten min betyr mye mer enn en pengehaug. Den betyr at jeg har klart å lure meg forbi den døra Alzheimer prøver å holde stengt. Det er samme staheten som driver oss begge tenker jeg. Slike det er nå så er oddsen omtrent like stor for deg og meg.

Hverdagsgleder er noe som lyser opp i tilværelsen. Etter uker uten å klare åpne døra så klarte jeg få den på gløtt idag. Mye kan være vanskelig å få gjort når mennesket foran deg ikke helt forstår hva som skjer. Jeg har jo ikke den daglige omsorgen for Gullhjertet mitt. Det betyr jo ikke at jeg skal la være å hjelpe til der jeg kan. Selv om Covid-19 setter mange begrensninger så kan jo jeg lure inn et og annet utendørs. Det blir min måte å vise Eli hvem jeg er.

Tvangstiltak er et stygt ord. Vi ser for oss ei seng med reimer de fleste av oss. Det stemmer nok litt dårlig med virkeligheten og jeg skulle ønske det var et annet ord i bruk. Tvangstiltak betyr enkelt å bistå med hjelp der personen sjøl ikke forstår hva og hvordan man gjør ting. Klippe negler blir et av de ting som hører hjemme der. Spesielt da ikke Eli vil det. Da må man distrahere litt.

Det å kunne gjøre slike ting som jeg vet at hun ville ha gjort sjøl betyr mye for meg. Det er en måte å vise kjærlighet på tenker liksom jeg. Med neglesaks i lommen har jeg lurt meg til litt klipping i solveggen på krakken under branntrappa. Idag hadde jeg neglefil med for de var litt for hakkete for å kunne kalles fine. Avledningsmanøveren besto av en Japp som Eli er veldig glad i. Tenk hun satt helt rolig også etter at avledningen forlengst hadde inntatt plassen nede i magen.

Med et smil om munnen satt hun helt rolig mens jeg holdt på med mitt. » Du er snill du Atle » sa hun. Det skulle kun ei neglefil til for at jeg skulle få sparka opp den stengte døra. Vanskelig for deg å forstå at det kan bety så mye å få lov til å hjelpe henne med slike enkle ting. Enkle ting gir ofte større gleder. Bare tenk etter så får du se om ikke du også har blitt veldig glad over små ting noen ganger.

Så skal jeg vel lure med ei flaske neglelakk på torsdag. Er jeg heldig så går det også. I morgen blir det å følge Eli til tannlegen nedi gata. Utfordring det også.

2 Kommentar postet

  1. Det er ofte samme setningen som kommer om og om igjen. Min Eli har ikke så mange ord mer så hun har blitt veldig dårlig på å føre en samtale. Det kan vel ikke kalles en samtale egentlig for det er bare ord som ikke henger sammen. Allikevel så har jeg vel funnet noe som er og blir viktig for oss begge. Det å kunne sitte ute på krakken sammen å se på vær og vind som vi har gjort så ofte gjennom livet. Håper bare at jeg kan få følge henne inn på sykehjemmet en dag slik at vi kan få litt flere timer sammen. Nå er det begrenset til utendørs besøk som det jo har vært siden mars 2020.

  2. Jeg kan virkelig relatere til dette, da min bestemor, som var som en tredje forelder for meg i oppveksten, fikk aldersdemens. Gudsjelov beholdt hun grepet på hvem vi var, så vi slapp å oppleve at hun ikke kjente oss igjen, men når en sitter på julaften, og det aldri går mer enn 15-30 min. mellom hver gang en kjenner et napp i armen for så å bli spurt ‘Gry, er det julaften i dag?’ er ikke noe jeg unner noen å oppleve, for å si det sånn.. <3

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist




48  +    =  52