Det er en helt vanlig søndag hos Vamp og meg. Vi hadde jo Eli hjemme på lørdag som vanlig. Høres det ut som en fange med permisjon. Egentlig er jo dette en dag jeg gleder meg til. Det å gå på besøk på sykehjemmet er jo ikke helt det samme som å se henne i det som jo tross alt er hennes hjem også. Skulle ønske så veldig at dette var den vanlige situasjonen, men innser jo at jeg kommer litt til kort. Det merkes godt idag at jeg er trøtt etter igår. Man har jo også en mental nedtur dagen derpå.
Vel hjemme så er det jo gjerne slik det blir. Klær som henger her er jo nye hver gang hun er hjemme. De må prøves og er som regel vanskelig å få av igjen. Det er liksom fast ritual dette å gå rundt så svetten spruter med parkasen. Egentlig liker hun kåpa best for denne her er for tung, men slettes ingen hindring. Det går fort en time på denne måten.
Ut må vi jo og der bruker vi jo fort å bli en stund. Det er alltid samme rute, aldri noe avvik. Dette er den beste måten å fylle i minnehull har jeg funnet ut. Hver gang kan vi minnes rådyra som gikk foran oss vinteren 2017. Det var mye snø og rådyra brukte sporene etter beltemaskinen min. Vi gikk like fort og de brydde seg ikke om Vamp. Vamp han jager ingenting, men nabo katten Frida jager gjerne ham.
Innendørs begynner vandringen og dette er min beste måte å avlede på. Basse er veldig nyttig. Eli liker å sitte slik se på skirenn med bamsen min. Kanskje tror du at Eli føler at Basse er levende ? Da tenker du på uttrykket Gå i barndommen. Det handler om å gå tilbake til det man husker best. Hos Eli er det 70 årene da hun ble mamma for 1.gang. Jeg spurte hvorfor hun likte Basse så godt og da sa hun Han lukter deg. Det stemmer bra for jeg tar ofte bamsen i fanget når vi sitter å leser på Bloglovin. Jeg går i barndommen :-))
Slik kan det se ut når Vamp, bamsen og jeg finner underholdning på en svart tvskjerm. Jeg ser nesten aldri på tv. Mens Eli så på skirenn laget jeg litt middag, men det er litt vanskelig å sitte stille for henne. Jeg hadde laget til mye å drive med så det var ikke så mye hun fikk anledning til å vandre etter middagen heller. Det gjelder å være kreativ.
Hit til Vestmarka går alltid turen for vi setter på lys på gravene til Eli`s slektninger. Denne turen er viktig for å holde minnene ferske tror jeg da. Alltid litt vemodig dette for det er bare å tenne lys for så å dra videre. Da er det jo avslutningen som venter.
På mer enn en måte er dette vår endestasjon for her inne bor Gullhjerte mitt. Det er alltid like tungt å følge henne inn for det føles som siste gang hver eneste helg. Jeg har vel blitt bedre til å stenge av,men det er tankekaos. Hun bor her fordi det var mitt valg. Hun har ikke valgt det selv. Det blir mitt svik som er tungt å bære. Får kalle det en storm av følelser eller mer en orkan.
Inger Hagerup har et dikt.
VI HOLDER LIVET
Vi holder livet i en knyttet hånd
Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.
Det tåler gjerne spott og overlast
når bare det får holde noe fast.
En mann, et barn, en drøm skal være vår
og evigheten måles ut i år.
For i vår gåtefulle, blinde angst
blir alle ting erobring eller fangst.
Vi bærer skrekken med oss natt og dag,
den bleke skrekk for hjertets nederlag
Det var kveld og Eli var trøtt etter en dag med mye innhold. Hun sovnet i en stol. Så dro vi hjem Vamp og jeg , litt lei oss, litt glade og litt med en følelse av ensomhet. Det er livet i alzheimers skygge.
