Tankefull lørdag.

En tankefull lørdag.

En tankefull lørdag tror jeg vi får si at dette ble. Tanker på hva som er bra og ikke bra har vandret gjennom hodet.Som vanlig var Eli heime litt fordi det jo er lørdag. Det ble en solid flopp om det går å si det på den måten. Det å komme heim har jo vært av det positive for henne, men i dag ville hun ikke ta av seg hverken ytterklær eller støvletter. Mat gikk heller dårlig det også. Enden på visa ble en lang biltur og så dro vi tilbake til Helsetunet. Der gikk det greit å ta av uteklærne og et kakestykke var heller ikke umulig. Det er jo en utvikling av det negative slaget hele tiden dette så det får vel kanskje bli mer biltur og spaserturer nede på Skotterud. Kontakten med heimen er på vei bort den også.

Det var meningen at Norsk Ukeblad skulle komme 14/3, men det tror jeg vi avlyser. Det føles ikke rett med noen artikkel om vårt liv nå som hun ikke forstår hva som skjer rundt seg. Da må jeg gå veldig på akkord med meg selv. Det føles ikke ok å få en opptur for bloggen min når jeg vet at jeg ikke beskytter henne. Nå er det andre behov hun har enn å være i media. Er ikke sikker på at jeg ønsker så stort fokus selv heller for nå har jeg vært uten noe privat lenge. Tanken bak bloggen har jeg fullført. Egentlig så liker jeg ikke å skrive om dette lengre ettersom Eli ikke vil forstå det om hun skulle lese det.

Bloggen min skal skifte tema om den i det hele tatt skal være der. Jeg er på et vis selger av dårlige opplevelser og ønsker ikke å dele mer av det. Målet var til Eli ikke mer bodde heime. Nå er vi på overtid. Små oppdateringer blir det sikkert, men ikke hver gang jeg skal skrive. Dessverre for Norsk Ukeblad så blir det ikke noe av artikkelen. Nå må andre ta et tak for å vise hva Alzheimers ansikt er. Jeg har gjort mitt.

6 Kommentar postet

  1. Vil bare du skal vite at bloggen din har betydd mye for oss som ligger et hakk bak dere i den samme grusomme prosessen.

    • Det er egentlig ikke så ofte jeg blir glad, men nå ble jeg det av det du skrev. Når jeg begynte å skrive så hadde jeg lest mengder om sykdommen, men hva som ville skje inne i mitt hode som pårørende fant jeg aldri noe om. Det eneste jeg fant var ting leger hadde skrevet om pårørende. Jeg fant fort ut at det var en sminket versjon for hvem vil vel fortelle en lege at man lever i et helvete? Ikke jeg ihvertfall.

  2. Hei 🙂 Jeg synes faktisk du skal fortsett og gi oss litt av din hverdag når du føler for det. Ta imot Ukebladet du for det er jeg sikker på at Eli hadde ønsket. Jeg kan ikke huske at det var så mye i media før dere dukket opp der. Det var jo mest da kjente mennesker åpnet døra. Det at du har skrevet så mye og så lenge tror jeg hjelper og har hjulpet mange. Ikke gi opp Atle fordi om du fikk en dårlig lørdag. Du har vært nede mange ganger og jeg tror du tåler dette også. Vi her beundrer deg veldig for det motet du viser. ❤️

  3. Det at hun vil hjem er en frase alle bruker. Alle vil hjem, men når de er hjemme vil de fortsatt hjem…
    Og da er er det muligens barndomshjemmet sitt de vil hjem til. Det er det som huskes best.
    Jeg tenker på hvor fort det har gått siden du begynte å blogge om Alzheimer og Eli. Hvor fort sykdommen har progrediert. Det har du greid å gi leserne dine et godt innblikk i. Hva Alzheimer gjør med et menneske og ikke minst med de pårørende.
    Håper du fortsatt kan blogge, og «svippe innom» Eli noen ganger samtidig.

  4. Så trist at det ikke går bra på hjemme fronten lengre. Men det er vel dessverre sånn det blir. Det betyr da ikke at du ikke er der for henne uansett. Du har virkelig vert utrolig tøff over veldig lang tid <3 Som frodith sier over her. Så kunne det vært koselig med en hverdags atle blogg. Og så klart glimt fra dine dager med gullhjerte <3

  5. Ja, jaggu har du gjort ditt. Du blogget før hun ble syk også, gjorde du ikke? Du skrev om andre ting, la ut bilder, synes jeg å huske. Det er sikkert liv-laga for en blogg med hverdags-Atle også 🙂

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist