Fargeløs hva tenker du på da ? Upersonlig ? En blomst uten farge ? Finnes den egentlig ? Slik kunne jeg vel egentlig ramset opp en rekke tanker med spørsmålstegn etter. Tanken kom etter at jeg tilfeldigvis dumpet borti en blogg. Et innlegg der fikk meg til å tenke litt på denne upersonligheten som vi finner i det norske samfunnet. Du får lese selv så kanskje du også tenker som meg. Du ser jo også denne fargeløshet hver dag om du gjør et dypdykk i tryneboka.
Fargeløs, når blir du det ? Jeg aner jo ikke så kanskje du har svar. Kanskje tenker noen at Gullhjerte mitt er blant de fargeløse, men se det er feil. Hun har beholdt sin farge, men den har forandret seg. Hun er ikke upersonlig heller for hun smiler når hun ser deg. Hun kjenner deg, men hva du heter det er det ikke sikkert at hun hun husker. Du har kanskje ikke sett henne på noen år, men hun ser hvem du var før du ble den du er i dag. Er ikke det rart ?
Fargeløs er fordi.
Fargeløs fordi omgivelsene stjeler fargen. Se på bilde. Omgivelsene har stjålet oppmerksomheten. Blomsten blir uten farge. En gang tenkte jeg også at Eli hadde mistet fargen. Det har hun ikke, den er der så lenge omgivelsen er dempet. Derfor lar jeg henne vandre rundt, derfor får hun lov til å skape uorden. Jeg rydder opp etterpå. Hun tror jo at hun hjelper til så hvorfor skal jeg stjele fargen hennes.
Fargeløs omgivelse betyr at den ny fargen kommer så tydelig fram. Den kan også være vakker. Nå er det hun som stjeler fra omgivelsene. Den nye fargen varmer veldig når man først finner den. Du må bare lete så mye mer enn før. Jeg har tid til å lete.