Fjorten dag har det gått siden Klemmeminister Høie så stolt erklærte at nå skulle vi få lov å berøre våre kjære. Dessverre så var anbefalingen han ga med et smil om munnen som en nytegnet forsikring. Det var noe der med lite skrift også.
-Endringer fra regjeringen.no 4.02.21:
«Hvis både sykehjemsbeboeren og den besøkende er vaksinert, kan de nå ha fysisk kontakt. Vaksinerte beboere kan også ha nær kontakt med et begrenset antall uvaksinerte besøkende, de samme over tid. Det tar 1-2 uker etter siste dose før vaksinen gir full beskyttelse.
– Sykehjemmene må fortsatt vurdere behov for besøksstans dersom det kommer utbrudd eller uavklarte situasjoner, selv om beboerne er vaksinert, sier Høie.
Enkelte sykehjemsbeboere blir ikke vaksinert. Dette kan skyldes at de ikke ønsker å bli vaksinert eller at helsen deres er så dårlig at det ikke anbefales. Det er viktig at sykehjemmene opprettholder gode smittevernrutiner for å beskytte disse beboerne.
Ansatte bør informere beboere og pårørende om at det er betydelig mindre risiko for symptomatisk covid-19 etter vaksinasjon, men at covid-19 ikke kan utelukkes helt.»
Fjorten dager for Klemmeministeren er ikke så lenge.
Fjorten dager for Klemmeministeren er ikke så lenge. Seks uker siden sist jeg kunne se inn i Eli`s øyne er fryktelig lenge. I tillegg har det gått 1 år siden sist hun kunne gå utenfor sansehagen på sykehjemmet. Det er lett å kritisere beslutningstager. Det er enda lettere for dem å være så fjernt fra virkelighetens verden som de tross alt er. Noen ganger besøker de jo berørte med pressen på slep. Da så klart med mikrofon på fiskestang med ullvotten på. Det er valg i høst. Mer skal ikke jeg si om det. Jo, kommunene få visst ikke utøve smittevernstiltak under valget. Stem på Senterpartiet der er det i det minste humor.
Så ble ble det da til slutt mulig igjen å få besøke Eli. Munnbind, sprit på henda og besøksrommet til tross så var det godt å se henne. Sinnet over de nevnte fjorten dagene og sviket forsvant. Det som betyr mest er at jeg har noe å jobbe mot igjen. Noe å jobbe mot får jeg for hun var veldig usikker på hvem og hva jeg var. Topplua og munnbindet måtte av før hun fant blikket mitt. Når avstanden er bortimot 2 meter så gir jeg ………. i det rett og slett.
Jeg bruker musikk på Eli kan man vel si for det liker hun. Melodier hun har hørt før går rett inn og åpner stengte dører i hennes sinn. Fleetwood Mac ❤️ det likte Eli og det kan du se på henne at hun fremdeles gjør. Av norske så er Reidar Larsen en døråpner. Med «Christina» ut av høytaleren ble begge føtter satt i taktfast bevegelse. Å jo, ei hånd også.
Alt godt har en ende og det har et besøk også når tiden er satt til en time. Fryktelig tungt snu ryggen til å gå, men å se at hun er på vei etter mot døren gir tross alt håp om at dette skal jeg klar igjen. Hun sier «bli med til meg» Eli. Det er et håp at jeg kan en dag for det gjør ikke godt å late som om jeg ikke hører det.