Følelsen av å være helt tappet for energi er veldig tilstedeværende. Hva er egentlig vitsen. Det lurer jeg ofte på. Nå har jeg akkurat kjøpt nye sikkerhetsopplegg for siden min. Da går det 1. år til, men kommer jeg til å skrive så lenge? Trolig ikke. For hva er vitsen? Jeg er pårørende, men Pårørendealliansen vil ikke dele innlegget mitt. De henger seg kun på alt som media tar opp først. Mitt vanligste uttrykk dukker opp K.M.I.R
Jeg må være delemonster på Facebook selv for å spre mitt budskap. Det er i den grad det er et da.
Alt har en best før dato. Best før for siden min var 24.08.18. Det var da Eli flyttet hjemmefra.
Som med alt annet så er nok holdbarheten betydelig lengre enn datoen. Snart 1.år ekstra er vel å overdrive. Tenker vi sier det snart er bra nå. Mulig jeg fyller siden min med bilder ettersom ikke FacebookInstagram er det jeg liker best. Heller ikke InstagramFacebook. Ser ut for at har man det ene må man ha det andre. Noe må få begrenset besøk framover. Jeg har som sagt ikke et energioverskudd.
Det var bare noen tanker jeg hadde. Vi har alltid vært litt tilbaketrukket Eli og jeg. Vi skal kanskje avslutte der vi begynte. Nokså anonyme selv i et lite lokalsamfunn. Det har også sine fordeler.
Følelsen av å gå seg bort i skogen er også der, men se det gjør ikke så mye for jeg går på måfå gjennom livet uansett. Bedre enn dette blir det aldri. Vi velger ikke selv vår skjebne. Den får vi servert om enn ikke på et sølvfat.
Jeg har jo batteribil, men tror jeg går tom for batteri før den. Da har snart denne dagen gått også eller for å si det slik blåst bort. Det er litt vind.