Gleden er død og begravet.

Mobiltelefon. Hva tenker du på da ? Da tenker du den duppedingsen som vi alle går rundt og bærer på. Den holder oss oppdatert på alt som skjer rundt omkring og sørger for nødvendig kommunikasjon med omverden. For fem dager siden ringte min det var  fra England +44. En koselig kvinne fra Microsoft som hadde lagt merke til at den pc’n jeg aldri bruker hadde en feil. Morsomt at Microsoft tenkte på meg. Det var fem dager siden. Etter da har den ikke ringt noe mer. Gangen før det var seks dager til siden, det var en som ville selge strøm. Sosialt med mobil, 2 ganger på 11 dager har den ringt.

Jeg tenkte på dette under foredraget i biblioteket i dag. Vetle Lid Larssen fortalte om venner til hans far Lars Andreas Larssen som hadde uteblitt da han fikk Alzheimer. Kjent skuespiller som nok hadde mange venner, men ingen kom. Hvorfor er det slik ? Hvorfor forsvinner tidligere kolleger, venner og familie også for den sak skyld. Er det liksom en slags utmålt tilleggsstraff som man har gjort seg fortjent til. Det gjelder like mye både den som er rammet som den som er nærmest. Jeg for min del har ingen nære venner og slipper derfor den nedturen. Jeg var i ferd med å gi opp dette med å skrive, men Vetle gjorde et poeng av at det var viktig for å bevare et minne. Så nå skriver jeg for min egen del. Om noen leser bryr jeg meg mindre om. Det er mine minner om et besøk hos Eli på sykehjemmet.

Du har for lengst forlatt mine skriverier. Du synes ikke det var så spennende når jeg ikke vet hvor mange ruller dopapir det brukes om dagen.

Jeg var hos Eli på formiddagen i går fordi det var dette foredraget. Det var mer fart i henne på den tiden av døgnet. Jeg leter fremdele etter beste tidspunkt for å besøke henne. Det får nok fortsatt bli ettermiddag / kveld. Da får jeg også mest ut av dagen og hun er litt trøttere. Det betyr jo at hun sitter mer rolig. Da får liksom jeg rå om henne litt om enn bare holde henne i hånden.

Da jeg sto opp i dag så gikk jo tankene på vandring tilbake til i går. Foredraget var jo preget av humor. En sønns betraktninger etter å ha opplevd denne forferdelige sykdommen. Skulle jeg skrevet bok om det samme så hadde nok det minnet mer om 1890 årene helt i Amalie Skrams ånd. Jeg klarer ikke finne det å dra på smilebåndet av. Kanskje er det en stor forskjell å være deltager på sidelinja mot det å være deltager døgnet rundt på banen. Jeg opplevde det som en tragedie da hun gikk fra toalettet til vaskeservanten med buksene nede på anklene for å vaske henda. Det som skulle kunne være humor ble tragisk. Noen bok vil det aldri bli på meg.Sjansen for at alt sammen blir slettet en dag er mange ganger større.   Jeg skal ærlig innrømme at jeg sliter meg gjennom dagene uten å finne så mye glede.Gleden er død og begravet. Som de flest andre mennesker så har jeg også problemer med å se i mørke.

12 Kommentar postet

  1. Sykdom er aldri morsomt,men menneske bak sykdommen kan være morsom. Vi kan minnes dem som de var og på den måten holde liv i minner og vakre øyeblikk og litt humor. Mine foreldre er desverre gått bort, eg har vært foreldreløs i mange år, lenge før man egentlig burde. Alikevel husker eg dem med glede, eg tenker på de vakre menneskene de var. Selvom mamma ver utrolig syk på det siste og det var ganske fælt og oppleve henne slik…så kan vi også le av morsomme episoder, fine ting vi delte, ta vare på tradisjoner og feire hennes liv.
    Da mamma døde unngikk folk oss på gaten, krysset over veien som om vi var kriminelle….men det handler kun om at folk ikkje aner hva de skal si….eg er alltid helt ærlig..har noen mistet noen snakker vi om det, er noen syke snakker vi om det -hvis de ønsker det. Det er alltid bedre å være den som tilbyr enn den som trenger…..

    Frodith sladret om at du fins……at du har bursdag 🙂 Hjerteligste gratulasjoner på dagen <3

  2. Gratulerer med dagen. Frodith har sladret.

    Jeg leser ordene dine og det er skrevet for deg. Jeg tror du letter litt på trukket når du skriver her inne, og hvem vet. Kanskje innleggene din kan bli en bok en dag.

  3. Hei, og god morgen.
    Jeg visste ikke at du fantes. Jeg fikk vite om deg igjennom frodith. Jeg trykket meg inn her og ble «fanget» av bloggen din med en gang. Først av designet. Det rullet opp på skjermen foran meg med bilder av visdomsord- mange jeg selv er så glad i- jeg måtte ta turen inn for å lese. Som jeg leste… jeg blir målløs… innlegg fra direkte fra hjerte der ærlighet, nærhet, ekte og varme «lyser» i mot meg. Innlegg der livet viser seg fra skyggesiden og at livet er hardt og brutalt. Der følelsene mine får seg en reise igjennom sitt register som jeg nesten ikke visste eksisterte. Du traff meg midt i hjerterota med din hengivenhet, et stort hjerte og at du er DU. Du formidler på en måte som tar meg «vekk fra virkeligheten», men den er så urettferdig. Du får meg til å ville drømme, der drømmene har blitt knust- men det er et glimt av håp. Du får meg til å tro, på det gode i menneskene, selvom jeg har blitt «brent» nesten hele livet. Med din skriveprestasjon er det nesten som jeg sitter på utsiden og «observerer» det som skjer. Din sårhet du er midig til å dele, din kjærlighet og DEG.
    Tusen takk for at du deler av deg og jeg fikk oppdage deg. Håper du når ut og langt med bloggen din.
    Samtidig ønsker jeg å gratulere deg med dagen, ønsker deg en fin dag:)

    • Det var veldig fin skrevet av deg og jeg takke veldig for det. Det er nok ikke så verst mange som vet om siden min. Det var bra besøk en stund og så dabber det av, men det er jo ikke så rart for hvem tror de noen gang får oppleve dette. Jeg trodde heller ikke livet mitt noen gang skulle bli revet i fillebiter.

  4. Hei. Gratulerer hjerteligst masse med dagen 🙂 Kanskje litt dumt å legge det inn på dette innlegget ditt. Men jeg begynte jo å lese, og da måtte jeg bare lese ferdig. Du setter en så klar finger på et faktum i livet. Nemlig at vi mennesker blir tåper i møte med sykdom. Når man burde dele omtanke og nærhet mest, så trekker vi oss unna. Det er ikke mulig å sette seg inn i den situasjonen dere er i, uten å leve i den. Frodith geleidet meg inn på din blogg med sin flotte måte å følge opp bursdager på. Men det ble liksom litt stusselig med “gratulerer med dagen” når jeg fikk lese litt inne hos deg 🙂 Gode tanker 🙂

  5. Veldig enig med Frodith her. Det er du som er grunnen til at jeg leser, da som nå <3 Naturligvis er det deres historie og at jeg tenker den er viktig i alle skriverier som utelater livets mer kronglete sider. Min telefon ringer nok ikke mange ganger i året, tror nok det kan telles på én hånd. Det går mest i ett og annet pip fra sosiale medier, sånn har verden blitt. Min mors tante lå på samme hjem som Lars Andreas, og de hadde angivelig litt kontakt. Koselig at du trakk fram akkurat han :-)) En stor skuespiller jeg har sett mye av :-))

  6. Jeg har aldri synes dopapir -skriveriene har vært det som trekker. Det som fenger/ gjør at jeg vil lese bloggen din er at du egentlig forteller en del om hvem DU er. En åpen fortelling om en mann og hans kjærlighet. For vi som ikke har demente i familien er kanskje mer opptatt av mannen bak bloggen og hvordan det går med HAN. Derfor leser jeg fortsatt, og håper du kan finne litt glede utenfor “hjemmeforholdene” innimellom 🙂

  7. Slutter meg til Solveigs kommentar, bortsett fra at min telefon ringer ihvertfall daglig… men det har vel kanskje noe med alle aktiviteter jeg er med i. Jeg vil tro at du en dag kommer til å kunne smile, prate om og minnes mang en «rar» episode. Fortidlig enda så klart. Vondt at du «graver deg ned» men forstår deg også. Håper du vil få glede av både trening og treningsvenner etter hvert.

  8. Får du telefon hver uke? Åj! Jeg får ca fire samtaler i året, hvorav to av dem er feiloppringing. Snakk om å mangle venner!!!! Det skal sies at jeg kommuniserer med barn og barnebarn og den ene venninnen jeg har på facetime eller andre internettbaserte medier.

    Vi har alle våre hangups på hva som kan behandles med humor. Jeg synes for eksempel at å le av fulle folk er som å få en kniv vridd rundt i hjertet mitt. Etter at min bror, alkoholikeren, begikk selvmord.

    Men se på Else Kåss Furuseth. Hun har mistet mor og bror til selvmord, og er redd det er noe som kan ligge latent i henne. Hun har valgt å behandle temaet med både varsomhet og humor. Det går an å se komiske ting i tragiske hendelser. Det er kanskje litt tidlig for deg enda. Men det kan komme en dag, der du kan fortelle om denne lambi-dama di på en litt lystig måte. For ingen ting er bare trist. Det kan ligge hygge og moro også i det meste. Man må tillate seg å se det, bare.
    Kanskje skjer det deg en dag. La oss håpe det.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist