Atle Lundhaug

Gleden er død og begravet.

Mobiltelefon. Hva tenker du på da ? Da tenker du den duppedingsen som vi alle går rundt og bærer på. Den holder oss oppdatert på alt som skjer rundt omkring og sørger for nødvendig kommunikasjon med omverden. For fem dager siden ringte min det var  fra England +44. En koselig kvinne fra Microsoft som hadde lagt merke til at den pc’n jeg aldri bruker hadde en feil. Morsomt at Microsoft tenkte på meg. Det var fem dager siden. Etter da har den ikke ringt noe mer. Gangen før det var seks dager til siden, det var en som ville selge strøm. Sosialt med mobil, 2 ganger på 11 dager har den ringt.

Jeg tenkte på dette under foredraget i biblioteket i dag. Vetle Lid Larssen fortalte om venner til hans far Lars Andreas Larssen som hadde uteblitt da han fikk Alzheimer. Kjent skuespiller som nok hadde mange venner, men ingen kom. Hvorfor er det slik ? Hvorfor forsvinner tidligere kolleger, venner og familie også for den sak skyld. Er det liksom en slags utmålt tilleggsstraff som man har gjort seg fortjent til. Det gjelder like mye både den som er rammet som den som er nærmest. Jeg for min del har ingen nære venner og slipper derfor den nedturen. Jeg var i ferd med å gi opp dette med å skrive, men Vetle gjorde et poeng av at det var viktig for å bevare et minne. Så nå skriver jeg for min egen del. Om noen leser bryr jeg meg mindre om. Det er mine minner om et besøk hos Eli på sykehjemmet.

Du har for lengst forlatt mine skriverier. Du synes ikke det var så spennende når jeg ikke vet hvor mange ruller dopapir det brukes om dagen.

Jeg var hos Eli på formiddagen i går fordi det var dette foredraget. Det var mer fart i henne på den tiden av døgnet. Jeg leter fremdele etter beste tidspunkt for å besøke henne. Det får nok fortsatt bli ettermiddag / kveld. Da får jeg også mest ut av dagen og hun er litt trøttere. Det betyr jo at hun sitter mer rolig. Da får liksom jeg rå om henne litt om enn bare holde henne i hånden.

Da jeg sto opp i dag så gikk jo tankene på vandring tilbake til i går. Foredraget var jo preget av humor. En sønns betraktninger etter å ha opplevd denne forferdelige sykdommen. Skulle jeg skrevet bok om det samme så hadde nok det minnet mer om 1890 årene helt i Amalie Skrams ånd. Jeg klarer ikke finne det å dra på smilebåndet av. Kanskje er det en stor forskjell å være deltager på sidelinja mot det å være deltager døgnet rundt på banen. Jeg opplevde det som en tragedie da hun gikk fra toalettet til vaskeservanten med buksene nede på anklene for å vaske henda. Det som skulle kunne være humor ble tragisk. Noen bok vil det aldri bli på meg.Sjansen for at alt sammen blir slettet en dag er mange ganger større.   Jeg skal ærlig innrømme at jeg sliter meg gjennom dagene uten å finne så mye glede.Gleden er død og begravet. Som de flest andre mennesker så har jeg også problemer med å se i mørke.