Ble ikke gull på meg i helga på tross av mye fersk inspirasjon fra våre superprofiler innen idrett. Håper jo alltid på full klaff jeg også, men den uteble så til de grader. Lørdag med bursdag og alt gikk jo ikke så verst, men jeg seg jo helt klart at vi nok må styre unna slike sammenkomster. Eli blir litt redd rett og slett. Det blir mye prating og da også mye høy stemmebruk og det takler hun ikke. Det ble mye holde hånda for at hun skulle slippe bekymringsulttrykket. Leit, men slik er det.
Natten gikk jo fint, men så gjorde jo ikke søndagen det. Veldig ofte så blir hun veldig urolig utover søndagen og slik ble det også idag. Jeg liksom forsvinner delvis når hun våkner opp og spørsmålene blir veldig mange. Jeg blir jo også urolig når Eli blir det og på den måten så blir dagen vanskelig. Det kan hende det beste er å bruke kun den ene dagen hjemme slik at hun får seg et bad og gå litt rundt her hjemme. Det vil jo bli flere muligheter da våren kommer. Litt lettere å finne på ting da.
Det å reise fra henne nede på Helsetunet når jeg føler at hun ikke har fått ei fin helg er veldig tungt. Det er jo ikke slik jeg ønsker det skal være, men hvordan klare gi noe tilbake til en som er litt fiendtlig innstilt så fort du prøver å rette litt på ting. Det er jo det vanlig med en vanvittig vandring, sko skifting, av og på med boblejakke og da dette med å få i henne mat. Jeg må jo prøve å roe henne ned litt ellers blir hun jo så stresset. Det er jo ikke direkte » glad i deg » hun sier i det humøret. Hadde det enda bare vært Alzheimer og ikke frontallappdemens. Det er ikke så lett å håndtere den personlighetsforandringen det gir.