helg,gull
Ble ikke gull på meg i helga.

Ble ikke gull på meg i helga.

Ble ikke gull på meg i helga på tross av mye fersk inspirasjon fra våre superprofiler innen idrett. Håper jo alltid på full klaff jeg også, men den uteble så til de grader. Lørdag med bursdag og alt gikk jo ikke så verst, men jeg seg jo helt klart at vi nok må styre unna slike sammenkomster. Eli blir litt redd rett og slett. Det blir mye prating og da også mye høy stemmebruk og det takler hun ikke. Det ble mye holde hånda for at hun skulle slippe bekymringsulttrykket. Leit, men slik er det.

Natten gikk jo fint, men så gjorde jo ikke søndagen det. Veldig ofte så blir hun veldig urolig utover søndagen og slik ble det også idag. Jeg liksom forsvinner delvis når hun våkner opp og spørsmålene blir veldig mange. Jeg blir jo også urolig når Eli blir det og på den måten så blir dagen vanskelig. Det kan hende det beste er å bruke kun den ene dagen hjemme slik at hun får seg et bad og gå litt rundt her hjemme. Det vil jo bli flere muligheter da våren kommer. Litt lettere å finne på ting da.

Det å reise fra henne nede på Helsetunet når jeg føler at hun ikke har fått ei fin helg er veldig tungt. Det er jo ikke slik jeg ønsker det skal være, men hvordan klare gi noe tilbake til en som er litt fiendtlig innstilt så fort du prøver å rette litt på ting. Det er jo det vanlig med en vanvittig vandring, sko skifting, av og på med boblejakke og da dette med å få i henne mat. Jeg må jo prøve å roe henne ned litt ellers blir hun jo så stresset. Det er jo ikke direkte ” glad i deg ” hun sier i det humøret. Hadde det enda bare vært Alzheimer og ikke frontallappdemens. Det er ikke så lett å håndtere den personlighetsforandringen det gir.

8 Kommentar postet

  1. fred og ro, er vel beste medisin, på kjente steder over kort tid. Er vel en kjent sak, med denne sykdommen.
    Så det er her du har nettstedet ditt. Koselig og besøke deg her.
    God helg.

    • Hjem for en dag kan jeg nok ta Eli, men familiebegivenheter og overnattinger er jeg veldig usikker på om går lengre. Jeg blir jo også nokså utslått seg når jeg føler at jeg utsatte henne for noe hun ikke hadde godt av.

  2. Tenker på min far i sosiale sammenkomster etter Alzheimer , han sa alltid : “De skal snakka ein og ein…”
    Tenk for et kaotisk sanseinntrykk når mange sitter og prater, og man ikke får med seg halvparten.. Det er nok mye verre enn vi skjønner.
    Så kanskje greit å skjerme henne fra det.
    Om hun har fått diagnosen frontallappdemens er det viktig at du er observant på det og ikke lar deg såre over atferden hennes på noen måte. Jeg vet du har satt deg godt inni det…

    • Det er ikke så greit når stemmene blir høye for da blir hun redd. Vi har jo prøvd være litt deltagere i familiebegivenheter, men hun vil hjem med en gang. Får være bra med det nå. Jeg får dra alene i så fall. Hun har også skader i frontallapp, men det ble jeg ikke klar over før hun havnet på sykehjemmet. Da fikk jeg se den fulle diagnosen. Det forklarte jo det meste av problemene vi har hatt.

  3. Høres ut som du egentlig vet svarene selv 🙂 Mindre tid hjemme, men med kvalitet. I stedet for å dra det ut. Og ikke besøk med høye stemmer. Det er jo egentlig mest å rette det inn etter dette eller? 🙂 Ha en fin kveld 🙂

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist