Selvsagt er det moro å få litt oppmerksomhet. Eller jeg vil si det var det engang. Det var da sykdommen som herjer Eli ikke var så synlig. Vi hadde et liv sammen og var klar for kampen som skulle komme. Det var den gang en gaffel havnet sammen med sine egne og ikke sammen med knivene. Alt var lett da og møtet med Se&Hør var en opplevelse for henne. Hun har slitt ut et par innesko siden den gangen Eli. Sykdommen har tatt mye av det som var den gangen.
Det skulle stått var moro egentlig. Nå var det igjen aktuelt med en reportasje fra et annet norsk ukeblad. Jeg tenkte meg nok litt lite om da jeg sa ja for etter helga som var ser jeg jo at jeg skulle sagt nei. Eli bor på skjermet avdeling fordi hun må skjermes. Når hun er hjemme er det min oppgave å skjerme henne og der gjorde jeg en dårlig jobb på lørdag. Hun kan ikke være deltager i noe som gir henne synlige eller usynlige plager. Det fikk jeg svi for igår. Jeg kan ikke vise henne frem så lenge hun ikke kan være med å bestemme det selv. Det vil jeg angre i etterkant.
Bloggen min får leve sitt liv som den vil for den er ikke viktig uansett. Den forandrer ingenting allikevel. Folk er innom og forsvinner igjen. Med en ny runde i media ville sikkert den ha eksplodert, men mediajippo er for bloggdamene. Jeg kan ikke utnytte et menneske for å fremme meg selv. Dette jeg har gjort til nå var vi enige om. Det å skrive så mye fra hennes liv på 3c kan jeg heller ikke gjøre for det vil være å utlevere min venner. Jeg er glad i menneskene på 3c.
