Hundre ting jeg burde ha gjort, men det ble bråstopp
Hundre ting jeg burde ha gjort, men det ble bråstopp

Hundre ting jeg burde ha gjort, men det ble bråstopp.

Hundre ting jeg burde ha gjort, men det ble bråstopp. Enkelte ganger er behovet for å slappe av litt større enn lysten på å gjøre noe. Demenssykdommer har jo en viss progresjon og hos Eli er det ingen unntak. Etterhvert som tiden går er det nødvendig å gjøre tiltak som skal verne den syke. Der er vi nå for alt er ikke enkelt å få til på frivillighetens vei. Da er vanskelige valg nødvendig. Fra før er dette ting som er veldig slitsomt for meg. Jeg har alltid tenkt at det må bare gå å få til når man bare prøver nok. Den tanken fikk jo prøvd seg når vi måtte få ordnet Eli`s tenner. Det gikk jo ikke å få til på noen annen måte enn med narkose.

Gullhjerte mitt har alltid vært nøye med hvordan hun så ut. Ille har det vært mange ganger å vente på at all pynting og smøring skulle bli ferdig når vi skulle noe sammen. Eli var vel det som kan kalles ei jåle på vår dialekt. Jeg likte jo at hun var det for det var liksom min måte å føle meg litt velstående på. Da jentene våre hadde flyttet ut så kunne jeg ofte sitte å se på henne sminke seg. Vi kom tettere på hverandre. Vi hadde bare hverandre. “ Ble det bra “ spurte Eli. Mer sa hun ikke så jeg sa vel Mmmmm. Da var vi liksom klare til å dra. Slik er det ikke nå. Hun har glemt sitt tidligere jeg. 

Hundre andre ting, men var de så viktige da ?

Hundre andre ting, men var de så viktige da ? Nei,det var de ikke for behovet for å ha litt tid sammen med henne var større. Det å bestemme ting på hennes vegne er tungt. Du har jo et slags bilde av virkeligheten, men allikevel er det som å gå rett inn i ei dør når du ser andres oppfatning av det samme. Du vet så godt selv, men nekter å tenke akkurat det. Bare en liten stund til er det du tenker og så flytter du ståstedet litt lenger frem. Slik blir det også neste gang. Det er da sannheten om fornektelsen tar deg igjen. Du blir tom som en El-bil og da helt tom. 

Når du går tom så er min løsning og bruke tid sammen med henne. Det er da turen sammen utendørs er så god for da vet jeg at jeg fyller fort opp det strømløse batteriet. Vi går sakte. Vamp går sakte. Hun prater i vei på sin måte setninger uten innhold for ord mangler og andre passer ikke inn. Det er liksom da jeg forklarer hva som plager meg og hun prater om sitt. Vi har ingen samtale, men jeg får forklart hvorfor det må bli slik. Hun har aldri tatt noen beslutninger Eli. Det ble alltid meg som måtte ta både gode og dårlige, men hun støttet alltid.

Hundre skritt eller mer senere kom den kalde hånda smygende, votten lå i lomma. Den andre satt på. Kanskje var det hennes måte å fortelle at hun stolte på at alt ble bra. Det var det sikkert ikke, men det var godt allikevel. Gubben som kommer med Vamp fikk ihvertfall ro i sjel og sinn. Jeg er navnløs nå og noen ganger er Vamp det også. Hun blir med på tur Eli uten spørsmål så noe er igjen.