Som å se inn i framtiden på det som skal komme. på det som skal komme.
Eli sover trygt i en stol helt uvitende om hva framtiden bringer.

Som å se inn i framtiden på det som skal komme.

Som å se inn i framtiden på det som skal komme. Slik vil jeg oppsummere dagen igår. Det var vanskelig å riste av seg det bildet jeg fikk på netthinna. Er vel ikke sikkert det går heller. Det var dagen for å få reparert tennene til Eli. Det er et etterslep her på 3 år og hun hadde en tann som hadde mistet en stor bit. Det hadde blitt problemer etterhvert så det var nødvendig å få gjort. Dette jo da gjøres under narkose. Det ble på Kongsvinger sykehus.

Det å gjøre slike drastiske ting på et menneske med alzheimer krever en god del forberedelser. De ble håndtert av 3C`s Ida på en veldig proff måte synes jeg. Sammen fant vi ut at jeg kanskje var den beste til å følge Eli. Frammøtetid og alt ble justert for å passe bedre inn i dags rytmen til Eli. Venting er det alltid, men det å få den kortest mulig er jo et mål i seg selv.

Som om ikke sykehusbesøk skulle være nok……

Som om ikke sykehusbesøk skulle være nok så ble jeg 1 år eldre også i går. Det husket ikke jeg. Vanskelig dette med venting for hun blir urolig. Det gikk vel greit på et vis, men de andre tilstede lurte sikkert litt vil jeg tro. Stille er hun jo ikke og alt får sin kommentar. Vi fikk jo et rom til slutt som vi skulle ha til alt var over.

Sykepleieren som satte nålen oppå hånden hennes imponerte meg veldig. Så rolig og fint gikk det at Eli ikke sa et ord om det. Vi slapp å skifte til denne skjorten som alle bruker på sykehus. Det var plent Nei fra Eli. Det trodde jeg vel også. Ingen nevnte tannlegen og det var bra.

Det var jo heller ikke mulig å få henne til å legge seg så det ble å gi litt rett i hånden. Det var en voldsom opplevelse for meg som sitter godt. Hun segnet om på operasjonsbordet med åpene øyne. Et lite sekund trodde jeg hun døde. Jeg la hånda på pannen hennes å hvisket ” det går bra ikke vær redd ” Det redde blikket forsvant og hun sovnet stille.

Det var en tøff opplevelse og en påminnelse om noe jeg helst ikke vil tenke på. Sjansen er vel stor for at jeg skal se henne forsvinne slik for alltid. Da den dagen kommer så håper jeg at jeg har vært med på å gi henne et godt liv disse årene. Sykdommen har tatt henne, men jeg har aldri gitt opp å få beholde Eli. Det er et verdig liv alt handler om.