Ja, hva skal jeg svare.

Jeg har vel egentlig vært av de heldige bloggerne som har skrevet det jeg har hatt lyst til uten å få så alt for mye pepper. Jeg har ikke tenkt at det jeg blogger kan virke støtende på noen. Nå har også jeg begynt å få en del kommentarer som jeg har fjernet og det hender faktisk at det kommer noe i mld. form også. Det jeg blogger om er jo noe som i årevis har vært et tabuområde for hvem vil vel fortelle om livets skyggeside. Nå tenker jeg at det kanskje er skam som har gjort det så vanskelig å snakke åpent om demens. Skal jeg som pårørende skamme meg over henne som helt uten å ønske det er blitt påført denne sykdommen ? Jeg tror nok ikke det. Kreft var jo også noe vi ikke snakket om for ikke så mange år siden.

Vi bestemte oss i felleskap at det var åpne vi ønsket å være, men det drøyde jo litt før jeg bestemte meg for å blogge om dette. Dette med Alzheimer er forbundet med en stor del av uvitenhet blant de som ikke selv i en eller annen form har stiftet bekjentskap med sykdommen. Vi var også totalt uvitende om hva dett var enda hennes mor ble dement ca.10 år senere i livet. Jeg hadde kun en ting å forholde meg til, boka til spesiallege Peter O Horndalsveen En ubuden gjest. Den boken ga meg et innblikk i hva som ventet i det fjerne.

Alzheimer men ikke psykisk utviklingshemmet skrev jeg i et innlegg. Når jeg blogger om vår situasjon så er det med trygghet i at hun er enig i det for hun sa selv på fredag ” for å hjelpe andre ” Det er det som er meningen med dette. Selvfølgelig så blogger jeg med filteret opp for alt kommer ikke her og vet et eller annet tidspunkt så vil bloggen forandre karakter og bli litt mer uten detaljer, det sier seg jo selv for det vil jo ikke være for alltid heller at vi sitter her i vår egen stue.

Nesten hver morgen setter vi oss ned ved kjøkkenbordet, jeg med bildene mine, Eli med avisen. Hun leser overskriftene og om det er noe jeg ønsker å høre mer om så leser hun artikkelen, hun kan jo lese. Bloggen min leser hun hver gang hun har nettbrettet oppe. Hun leser og forstår jo hva det står og det hender jo at hun sender et strengt blikk og rynker litt på nesa. Når det skjer så bruker vi å snakke om det. Det har også hendt at jeg har gått inn og forandret på innlegg som hun reagerer på, da er det jo litt sent, men det er jo da forandret i tilfelle nye lesere finner veien dit.

Det vi fikk bekreftet på fredag var at det er veldig mye Eli klarer i et visst tempo og når det da blir i hennes tempo så mestrer hun enda mer. Det er kortidsminnet som er mest merkbart for det er veldig dårlig. Når du møter oss kanskje stopper og slår av en prat så er det ikke sikkert du merker det engang.

Håper det ga svar til deg som synes det er et overtramp mot henne det jeg blogger, vi er et team og den dagen vi ikke er det lengre så forandrer bloggen karakter, den blir ikke så direkte i formen for da kommer jeg til å kladde først og så redigere. Jeg blogger for at de som kommer etter oss skal kunne få et lite glimt om hva som venter å slippe litt av sjokket for det er jo nærmest sjokk du får.

Ha en fin kveld.