Lange dager, uker og langt frem. Akkurat slik ser det ut idag. Det er så uoversiktlig som det er mulig å få det. Ingenting vet man om det som kommer i nærmeste fremtid. Noen forandring i forhold å besøke Eli er det heller ikke. Den situasjonen forstår jeg jo godt. Allikevel ser man det jo mest utfra eget ståsted.
Med diverse tiltak kan man jo få besøke henne. Lange stunda blir det ikke. Fortrinnsvis da utendørs på behørig avstand. Det er noe jeg ikke har gjort enda for jeg vet ikke hvordan hun vil takle det. Dersom hun kjenner meg igjen så vil hun neppe forstå denne merkelige adferden. Den er jo langt fra det hun er vant til mellom oss.
Lange våketimer blir ofte…..
Lange våketimer blir ofte nettene til også. Klokka på armen viser det med rimelig stor nøyaktighet. Nå bruker jeg faktisk klokke og det er langt fra det normale hos meg. Det er år siden sist. Den passer liksom ikke helt inn i slik jeg vil ha det. Tiden hverken bakover eller fremover er så viktig mer. Det er mer akkurat nå som gjelder for da sover jeg best.
Sover best vet jeg jo ikke om stemmer da egentlig. Tiden vi skulle hatt sammen spises opp dag for dag. Vi kan påvirke den situasjonen som råder. Det hadde vært så veldig bra om dette tok slutt snart. Vi får bare håpe.
Mens jeg håper så har jeg fått gravd opp blomsterbedet Eli maste om så lenge. Det var tenkt som et staudebed så da må vel jeg ta turen til Roverud å kjøpe litt fra han som vet mye om slikt. Får vel tro han fremdeles driver for blomster er ikke mitt fagområde. Det hadde vært moro å ha det ferdig i tilfelle Eli kunne få komme hjem litt.
Kom til å tenke på ei strofe fra Veslefrikk med fela det er vel en god beskrivelse på veien videre.
Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.