Litt startvansker på morran.

God morgen.

Det ble en litt uvanlig kveld igår for nettet vårt forsvant og her er det problemer med å komme ut via mobilen. Heile Norge er jo godt dekket sier samtlige mobiloperatører. De har nok glømt oss oppe på Fjell. Vi kunne få en repeater av Telenor slik at heile grenda fikk bedre forhold, men da måtte vi ut med 1,5 mill sjøl. Slik er det også i verdens nest beste land å bo i. Statens super infosenter Digipost sa at Eli hadde fått noe fra NAV og det måtte vi jo se på. Digipost er sammen med fandens oldemor noe elendig dritt fra før og ikke så mye bedre når man har sneglefart på breibåndet. Takk og lov så er det ikke så mye som kommer der bortsett fra det offentlige Norge og enkelte bomvegselskap. Det tok 45 minutter  få lest svaret fra NAV. Svaret var positivt for oss, men det tok veldig lang tid da. Det er vel akseptabelt når man tenker på den store mengden med papirer som skal behandles. Tross alt så får man etterbetalt så da kan man ikke klage. Det som jeg lurer litt på er hva beløpet er for det er jo 6 trinn her. Trolig er det trinn 1. som da er 670 blanke skattefrie kroner. Jada man skal være fornøyd med det man får, men med hjelpestønad fra kommunen og fra NAV på tilsammen ca.kr. 4000 går tankene til de med 2 – 3 ganger mer gjeld enn oss der den med hovedinntekten må bli hjemme pga det å ta seg av et syk familiemedlem. Dersom jeg hadde fortsatt kunnet jobbe til fyllte 67 så hadde det betydd litt over 1mill mer inn i familien Lundhaug’s pengebinge 😂 som man må kunne si har krympet til omtrent 50% av det den var.

Nå var det mitt valg og for meg var det ikke et alternativ at Eli skulle sitte her aleine fra kl.05.00 til omtrent kl.19.00 da jeg hadde vært heime igjen. Å jobbe i skogen der ikke 7,5 timers dagen enda ikke er innført samt lang jobbveg er ikke et alternativ for oss. For oss dreier det seg ikke om penger, men om livskvalitet. Så får økonomien bli som den vil.

Allikevel synes jeg det er et tankekors at pårørende som velger å påta seg et tungt omsorgsarbeide skal få problemer med å få endene til å møtes. Det offentlige Norge sparer tross alt store pengesummer på dette.

Et kan fort bli flere pasienter her enn den ene det først gjaldt.

Nå vet jeg hvor tungt det er å alltid skulle være tilgjenglig og i tillegg sitte med et nokså stort ansvar for en annen person sitt ve og vel. Alle forteller at man skal ta vare på seg sjøl.

Hvordan skal man kunne gjøre det ?

For meg er det greit, går skuta ned så følger jeg med det er det eneste jeg kan gjøre.

Jeg mistenker vel at det gjelder fleire enn meg.

 

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist