Mastergrad i skrivesperre.

Selv med mastergrad i skrivesperre tenkte jeg kludre ned noen ord………………………………………………………………………………………………….. Så lang ble pausen før jeg fikk ned noe mer. Jeg har skrevet 875 innlegg og en gang må det gå i stå. Det var jo lørdag i går og jeg har liksom fått for meg at det skal bli vår dag. Vår dag da mener jeg Eli og min dag. Det føles litt som at det trengs. Egentlig kanskje mest meg for jeg tror vel den blir veldig fort borte hos henne. Hun ble jo glad da jeg spurte om vi skulle dra hjem lørdag etter frokost på Helsetunet. Det var til og med enkelt å få på henne mer klær.

Hjemme hadde jeg laget til en full oppvaskmaskin som vi skulle tømme. Vaskemaskinen hadde også en stor vask som innhold så vi skulle ha å drive med en stund. Det gikk veldig fint selv om hun jo ikke vet hvor ting skal. Egentlig går jo dette bra med litt hjelp. Hun var så grei og enkel så det var en fryd. Det er jo bare dette med den papirsamlingen som forstyrrer. For den meste så setter hun seg aldri på toalettet. Hun går inn og river av papir som hun bretter pent og legger i alle lommer. Det er ikke et plagg hos oss uten det innholdet i lommene. Her må du tømme lommer før vask ellers blir filteret på vaskemaskinen helt tett. Denne gangen hadde hun medbrakt også. Full lommene med  servietter og papirlommetørklær. Utrolig denne samlertrangen av papir.

Besøk.

Vi fikk besøk av Pia med familie utpå ettermiddagen og det gikk merkelig nok bra. Hun var merkbart trøtt etter nokså kort tid, det var ikke vanskelig å se. Da de dro så var hun nokså skarp i kommentarene så jeg hysjet på henne mer enn en gang. Egentlig syntes jeg det var rart for det har jeg aldri opplevd at hun har vært mot våre egne. Det er mest meg det går utover dersom hun ikke får som hun vil. Da sitter drittsekken relativt løst. Jeg overhører henne jo, men man blir ikke glad av det akkurat. Det er nesten umulig å fatte dette at ei snill god dame som Eli kan ta ord i sin munn jeg aldri har hørt henne si før. Noe ganger får jeg faktisk frysninger av det hun sier. Aner ikke hva jeg skal si det føles som, men det sitter lenge før jeg klarer riste det av meg.

I dag søndag.

Det var noe galt i går kveld, men jeg klarte aldri sette fingeren på det. Heller ikke tenkte jeg så mye på det på morgenen heller for hun lå til kl.7. Vi hadde jo vært oppe et par ganger før, men hun ville legge seg igjen. Badekaret måtte jo fylles for det liker hun så godt og det er jo bra. Det var da hun satt der at jeg skjønte hva som var galt i går kveld. La døren stå ulåst for Atle har ikke sett den nye låsen, sa hun. Da forsto jeg hva det var. Jeg var blitt HAN igjen. Jeg tror ikke du kan forstå hvordan det føles når du får vite at du er ikke du. Du har ikke engang et navn. Hva er det du heter ? Det er greit om det var sagt nede på Helsetunet for der er hun syk. Når jeg har henne hjemme så glemmer jeg at hun er syk. Da tenker jeg som at hun trenger bare litt mer hjelp enn før. Man er jo glad for å ha kona si hjemme og går jo da rett i den fella. Jeg skal ikke si så my mer om hvordan den dagen ble. Det ble kun kaos og jeg var veldig glad da hun sovnet mens jeg laget middag.

Før vi drar ned på Helsetunet igjen bruker vi dra oppom Vestmarka kirke å sette lys på graven til hennes foreldre og besteforeldre. Det gjorde vi idag også, men jeg fikk henne ikke ut av bilen. Vi måtte dra. Det samme gjentok seg på Matrand . Det var bare og dra på Helsetunet. Ja, jeg var glad når jeg parkerte bilen der, men grudde for hvordan det skulle gå. Vamp løste det problemet for han tuslet rett til inngangen så vi fulgte bare etter. Kanskje tenkte Vamp som meg at dette skulle vi ikke oppleve igjen. Det var en glad meg som fikk av henne ytterklærne og på med sandaler. Nå var ikke ansvaret mitt. Det ble ikke noe problem å gå heller for hun var sulten ettersom hun ikke ville ha noe middag. Så nå sitte jeg her da med dårlig samvittighet og har spist kald middag. Noen overnatting er jeg ikke så sikker på at det blir på en stund for det er ikke spesielt trivelig å gå en hel dag som en annen. En trøst er det da å se at hun satt rolig i stolen sin der nede da jeg snudde ryggen til og gikk. Ellers får jeg vel si at det er ikke helt topp å leve akkurat. Ser jo at siden min har blitt en flopp også. For min del er det nedturer nok nå. 

nøkkelhullet
mde

 

 

  

6 Kommentar postet

  1. Uff og uff…Det høres så forferdelig ut..og jeg forstår så godt at du får mange tanker…Livet ER ikke for amatører….OG du har virkelig fått nok…Håper på noen gode dager i uken som kommer!

  2. Jeg får så vondt av deg. Du gjør virkelig så godt du kan, for den du er glad i. Men denne gangen gikk det vist ikke så greit. Det må gjøre forferdelig vondt å bare være han i hennes øyne. Du trenger å passe på deg selv oppi alt dette kjære deg <3 og du må fortsette å skrive. Jeg liker å lese her. Klem 🙂

    • Det er det verste dette med at jeg forsvinner fra minnebildet hennes for da blir hun veldig vanskelig å kunne håntere i tillegg til at du blir jo satt ut selv også. Det går liksom ikke å forstå. Hvor mye mer jeg kommer til å skrive framover aner jeg ikke for nå føles det ikke greit å gå inn her i det hele tatt. Som sagt så har jeg over 350 følgere av siden min på FB og det kommer 20 hit. Det gjør at hver gang jeg skal skrive her så føler jeg meg som en idiot mildt sagt. Jeg tar slike ting personlig og da blir det en belastning til. Derfor tror jeg min tid som blogger er over.

  3. Det høres ikke noe greit ut. Jeg sier som jeg har sagt hundre ganger før, at jeg synes du bør ta mer hensyn til deg selv også. Gjøre ting som du selv har lyst til, som er utenom henne. For at hodet skal få noe annet å tenke på. Bygge seg opp igjen. Du har også rett på noe hyggelig, og hvis hun ikke gir deg det, sånn som disse dagne, så er det jo bare nedbrytende for deg. Jeg har hatt blogg i 6 år nå, uten at det har TATT av noe særlig lese-antalls-messig. Men jeg vet at de som leser bloggen liker den så det får ikke være så farlig 🙂 Ha en så fin kveld du kan 🙂

    • Jeg vet det snille Frodith, men jeg får det ikke til.Alt jeg har likt å gjøre gjorde vi sammen og da finner jeg ikke gleden i det mer. Har kjøpt meg ny bil og den gleder jeg meg veldig til å få en gang i Mars tenker jeg. Dette me lesere er liksom et sårt punkt. Før brydde jeg meg ikke om det, men nå i 2 år har jeg lagt ut veldig personlige ting og nå som jeg har mistet nesten alle føles det som å bli latterliggjort og den svir godt skal jeg si deg. Så lenge Eli var hjemme var det 3 og 4 siffere, mens nå er det 2. Det var et nøkkelhull å kikke inn i. Jeg skriver ikke for meg. Jeg gjør det for at ikke Eli skal bli glemt. Nå er ikke det noe problem egentlig for jeg glemmer henne ikke så siden min trenger ikke finnes.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist