Mitt liv. Så var det hvordan leve det da. Veldig ofte får jeg de velmente ordene om at jeg må begynne leve eget liv. Er nok mye enklere å få til i tanken enn i virkeligheten. Prøvd i tanken, mislykket i praksis får jeg kalle det. Eli`s «skygge» hviler over meg. For meg på en god måte. Nødvendigvis ikke for alle andre. Jeg ga vel opp før det startet vil jeg tro.
Tror nok at jeg forstår at dette ikke går i lengden. Eget liv er parkert. Mitt liv betyr ikke så mye. Dagene blir ekstra tunge når man føler sorgsekken tynge. Det er liksom ikke som å gå til skogs med den loslitte Bergansekken. Innholdet tynger der også, men se den kan man jo ta av når man hviler på en stubbe.
Mitt liv en stadig minneflukt……..
Mitt liv en stadig minneflukt ettersom områdene jeg beveger meg i har vi jo sammen vandret i. Først sammen med små føtter på korte bein i eget tempo. Etterpå da alle hadde flyttet ut bare Eli og jeg. Hver eneste kvadratmeter har vi vel tråkket på i årenes løp. Det eksisterer vel heller ikke en skogsbilveg vi ikke har syklet på i mils omkrets.
Så kom labben vår Vamp inn som en ekstra turvenn. Mitt liv var Eli, Vamp og skogen.
Eget liv. Hvordan få til det når alle steder man går er minner, gode minner om en tid som er borte. Beste muligheten til det er vel sikkert å flytte litt på seg. Kan hende blir det akkurat det jeg gjør, men det går jo ikke nå.
Nå er det kun åpning og normale forhold på sykehjemmet jeg tenker mest på. Det hadde betydd en god del mindre negative tanker. Dette med å bestille tid for å besøke Eli er noe som jeg ikke klarer å forhold meg til. Det blir for autoritært og autoriteter har jeg alltid hatt et problematisk forhold til.
Komme nå og gå da er et kjempeproblem med meg. For meg betyr kl.14 tiden mellom 13.01 og 14.59. Noen punktlig person er jeg ikke om jeg i det hele tatt kommer.