Atle Lundhaug
Når alle andre har tatt det de vil ha da blir det ikke så mye igjen. Øverste hylle er alt tom. Mange er de som har vandret gjennom livet uten å kunne ta de store valg.
Når alle andre har tatt det de vil ha da blir det ikke så mye igjen. Øverste hylle er alt tom. Mange er de som har vandret gjennom livet uten å kunne ta de store valg.

Når alle andre har tatt det de vil ha…..

Når alle andre har tatt det de vil ha da blir det ikke så mye igjen. Øverste hylle er alt tom. Mange er de som har vandret gjennom livet uten å kunne ta de store valg. Det har liksom vært tomt. Så har vel neppe det betydd så mye for den optimale følelsen av lykke heller. Slik har det vært også for meg. Øverste hylle var tom. Har alltid vært liten så jeg rakk vel aldri opp til de som var under heller. Slik var det og slik ble det.

Jul er tid for ettertanke, varsel om at et nytt år er på gang. Når gavene er pakket opp så har du 7 dager igjen. Kun 7 dager til å gjøre opp status. Så kan du lage deg en mal for det nye året. En mal du aldri kommer til å følge akkurat som alle andre år.

Min julaften var ikke slik akkurat. Som mange andre var det ikke mulig å velge. Fra før ikke så glad i jul og denne gangen ble det uten Eli. Nå var det i går så det skal jeg prøve å glemme. Tenker at dere som er innom her vet omtrent hvor god jul det var med tankene på sykehjemmet. Når vi skal være best i verden på også å beskytte så ble det slik.

Det har vært et vanskelig år og mors død i september fylte liksom opp. Jeg har vel aldri hatt så godt et forhold til henne, men allikevel gikk jeg litt ned for telling. Selv om hun var 94 så ble det en kraftig påminnelse om hva som venter. Eli har blitt veldig redusert på dette året.

Når noen dør så blir det som regel mye å ta vare på.

Når noen dør så blir det som regel mye å ta vare på. Noe beholdes, noe skal kastes. Her var det meste av det jeg kan minnes fjernet lenge før mor lukket øynene. Hun ønsket det vel slik da. Ikke vet jeg siden jeg ikke var deltager. Mors måte å behandle Eli på etter sykdommen vist seg kunne jeg aldri tilgi. Den kommer alltid til å kaste vonde skygger.

Fra jeg var liten så husker jeg en av hennes ting. Mors syskrin. Syskrinet var opp når knapper skulle sys i og klær repareres. Slik var det i 50 årene. Det skrinet fikk jeg aldri åpne så det var nok mye i mine tanker. Kanskje var innholdet farlig for en liten pjokk. Derfor var det alltid lukket. Jeg åpnet det aldri for på kjøkkenet hang det bjørkeris. Det kunne jeg alt om.

Vi ble aldri så god venner mor og jeg. Jeg trengte kanskje større plass enn hun kunne gi. Storesøster tok den plassen. Min plass ble stor nok hos bestemor og bestefar. De var gode venner i en liten pjokks liv. Jeg hadde en god barndom.

Når jeg nå sitter her og for først gang i livet åpner mors syskrin så komme det noen tårer. Tror ikke på et liv etter døden, men dersom hun ser ned på pjokken som hun fødte engang så tro jeg hun er glad for at han alltid valgte fra nederste hylle. Syskrinet skulle kastes, men for meg så inneholder det en del min barndom.

En ting har jeg blitt født med å det er å se det vakre i det små. Det er noe vakkert i et gammelt syskrin som ingen vil ha.

3 Kommentar postet

  1. Jeg har også mange vonde minner fra jul så den har jeg aldri likt. Han bestefar sa noe til meg som jeg tenker på. Han sa « han skal få tung bør å bæra på han som orker bære « Kanskje ikke trøst, men dog. Det går nok bra med dine skal du se for her er legevitenskapen på topp. De er tunge disse nedturene og det blir seigt ofte å reise seg igjen, men se det må man jo. Være sterk for andre.

  2. Jeg arvet også et syskrin en gang, etter min mormor. Og der i bunnen dukket det opp flere brev, eller snarere lapper, som mormor og bestefar hadde skrevet til hverandre etter at han fikk slag og mistet evnen til å prate. Det var litt spesielt.

    Denne jula… kan for noen og enhver krysses av som ei av de verste ever. I mitt liv skjer det alltid noe leit på denne tia. I år kanskje det aller verste. Barnebarnet på 7 fikk påvist leukemi for akkurat fire uker siden. Nå er ho uten hår og nesten ukjennelig allerede. Mora er omgjort til en robot, og jeg er livredd for å miste begge to. Kreft og jul, hånd i hånd. Tredje gang for min del. Jula er oppskrytt. Har egentlug lyst til å avlyse den greia for resten av livet.

    Ha det så godt som du kan, Atle.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist