Plagsomt, er ikke det bare et adjektiv da ? Slik var svaret til mannen. Han spurt om jeg opplevde å besøke Eli slik han opplevde det med sin.
Mye i livet er plagsomt, men skal vi flykte fra det

Plagsomt, er ikke det bare et adjektiv da ?

Plagsomt, er ikke det bare et adjektiv da ? Slik var svaret til mannen. Han spurt om jeg opplevde å besøke Eli slik han opplevde det med sin. Synes det vel er riktig på mange måter slik han formulerte det. Glad når jeg kommer inn. Veldig lei meg når døren lukker seg bak meg er vel riktig beskrivelse. Det blir aldri bedre enn det. Jeg vet jo at Eli ikke ville at jeg skulle parkere mitt liv. Allikevel er det slik det blir. Jeg vil ikke miste øyeblikkene vi har den gode opplevelsen sammen. disse øyeblikkene er alt annet enn plagsomme. Vi har bare nå og det tar slutt en gang.

Plagsomt, ja, men ikke farlig gjelder her som i så mye annet. Det å se forandringen fra i fysisk form til nå seige skritt nedover gangen er ikke så lett. Det gir jo vonde tanker. Tanken på det som skal komme. Det bli noen tårer innimellom. Bare ikke vise tårene for henne. Hun vil ikke forstå hvorfor. Gjemme, gjemme så godt det går og heller spille glad. Jeg er jo glad for å se henne. Glad for å få holde i hånda når vi går ut. Følelsen av at hånda gir trygghet.

Plagsomt, men skal vi rømme fra det ?

Plagsomt, men skal vi rømme fra det ? Mye i livet vil oppleves som plagsomt uten at vi trenger rømme. For meg så kommer det en tid etterpå. Den vet jeg blir vanskelig og da vil jeg ikke sitte å tenke på hva jeg ikke gjorde. Jeg gjør det jeg kan nå mens vi har tid. Selv om hun ikke er avhengig av meg så ser jeg jo resultatet av det jeg gjør. Hun vet hva vi skal når jeg kommer. Noen ganger hjem til badekaret. Andre ganger trekke oss litt tilbake til rommet hennes.

Hun husker ikke alltid navnet mitt, men hun vil ofte han alene tid med meg. Da blir navn uten betydning for hun vet vi har noe sammen. Det er samhørigheten som er viktig. Samhørighet = kjærlighet i hennes verden.