Atle Lundhaug
Så mye bedre enn dette blir det ikke.

Så mye bedre enn dette blir det ikke.

Så mye bedre enn dette blir det ikke. Det var tanken som suste gjennom hodet da jeg tok med Eli heim på lørdag. Det har lenge vært et brennende ønske. Privatliv er jo noe man savner. Det å kunne være bare oss to hjemme er jo ikke dagligdags heller. De siste 15 måneders begivenheter har jo ikke gjort tilværelsen så enkel for noen. Vi har jo alle et litt forskjellig ståsted. Upåvirket av situasjonen blir jo ingen.

Tilværelsen har vært vanskelig, men ble reddet av våren for min del. Eli og jeg er utendørs mennesker så sansehagen ble tidlig vårt møtested. Driftige pleiere har lagt forholdene til rette for det. Det er ikke få skritt vi har labbet rundt der. På benken under nødutgangen fra 4 etasje har vi vel også sittet noen timer og hørt på musikk. Utendørs har gått bra. Litt væravhengig er man jo, men vi har da fått til å møtes nokså ofte da.

Etter at vi fikk lov å gå ut av området har vi gjort noen turer til fots. Noen bilturer har det har vi også fått til. Bilturene ja, de er veldig spesielle for Eli er redd bilen nå. Jeg har tenkt mye på dette og på årsaken. Den kan jo være så mangt. Vi skulle da vel egentlig være nokså trygge på bilen som vi jo alle har et forhold til.

Så var det dette med bilen som er blitt litt vanskelig.

Så var det dette med bilen som er blitt litt vanskelig. Sitte i bilen er jo som å sitte i en stol tenker jeg. Er det ikke det da? Eli tenker nok «sitte, stol» Bilsetet er ingen stol. Den ser ikke slik ut i hennes minnebilde. Hun åpner jo heller ikke ei dør for å sitte ned. Siste gangen hun satt i en bil var i februar 2020. Det er borte hos henne. Derfor er hun redd og må ha ei hånd å holde i.

Vel hjemme var det ingen problemer. Med stor sikkerhet startet ryddeprosessen som jeg hadde sørget for ved å legge ting utover bordet. Alt rotet mitt sammes med engang om enn lagt på et litt uvanlig sted. Det samme skjedde med lyset. Det slår hun som vanlig på overalt, men hvordan husker hun hvor bryterne sitter ?

Det er utrolig rart å se dette hvordan noen ting er borte mens små ubetydelige ting fremdeles er der. Smågodt og julekake med smør og brunost gikk ned. Presisjonen er det så som så med. Rene klær forvandles fort til det motsatte.

En tur på toalettet bød på samme problem som bilsetet. Hun tenker «stol, sitte» Det hvite remediet i kroken passer ikke inn i bildet på en stol. Med hjelp gikk det bra og med mye ros ble det moro dette også. Sist hun var hjemme greide hun dette fint sjøl.

Det som er så godt er å oppleve………

Det som er så godt er å oppleve er måten vi spiller på lag. Navn, hva jeg et i hennes liv er borte. En ting er ikke borte. Tilhørigheten den er der. Derfor så fungerer det akkurat som før enda det har gått så lang tid.

Eneste som jeg ikke klarer å forstå er det gjentagende «nei» som hun sa hele tiden hjemme. Det var ukjent. Kanskje var det et utrykk for at hun ikke bodde her. Det vet ikke jeg.

En ting vet jeg. Gå ofte forbi bilen ta opp døra å se inn så tror jeg at også det blir «stol, sitte» i hennes tanke. Å se ordet er noe annet enn å bare høre det når man mangler referansen.

På vandring som alltid, men til hvor da ?

4 Kommentar postet

  1. Man må jo bare prøve Annette alt annet vil jo være et stort nederlag som man jo ikke trenger på toppen av alt. Om det er så bra for den mentale helsen på sikt vet jeg ikke da, men for meg er ikke det viktig. Jeg er her nå.

  2. Takk for at du er innom selv om jeg skriver fryktelig lite nå.Vet vel egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre med denne siden enda, men ettersom det fremdeles er noen innom her så får den vel være her. Innerst inne så håper jeg jo at det kan hjelpe noen. Det er en forferderlig opplevelse og nokså ofte lurer man jo på om man er alene om å føle det. Det er følelsen av ikke å være alene med disse vonde øyeblikkene jeg håper at de som trenger det opplever.

  3. Respekt! Og takk for at du deler. Jeg har en følelse av at jeg en vakker dag kommer til å ha nytte av den innsikten du gir i Alzheimer-livet.

  4. Og med dine evner til å legge til rette og din uendelige kjærlighet til Eli så tror jeg bil blir bra med stunden. Du fortjener all ros og respekt som kan gis, størst av alt er kjærligheten heter det og du viser oss hva det virkelig betyr.

Kommentarer er lukket