Vanskelig tid og hva skjer etterpå ? Det er ikke få tanker som surrer rundt i hodet nå om dagen.Ikke nok med at Eli preges stadig mer av sykdommen. Nå har jo Korona viruset forandret det som er igjen av vårt liv. Den pandemien har jo forandret alles liv. Påvirker i mer eller mindre grad.
Det jeg har lagt merke til er at noen oppfører seg som om det ikke gjelder dem. Oppførselen bærer preg av det. Et besøk i butikken viste så klart det. Først tørke nesa litt på håndflaten for så å snu på alle appelsinene. Jeg kjøpte ikke frukt. Hadde vel ikke gjort det som nr.2 uten viruset heller. Nok om det som plager alle nå. Vanskelig nok som det er.
Vanskeligheter blir det vel å oppnå….
Vanskeligheter blir det vel å oppnå den samme gode kontakten med Eli vil jeg tro. Skulle det gå 15 uker som først sagt så blir dette veldig vanskelig. Innesperret eller utesperret går vel ut på det samme egentlig. Vi er nok mange som har fått kjenne på den samme maktesløsheten. Det blir slik når bevegelsesfriheten blir begrenset. Dette er ingen vant med av oss friske. Dagligdags egentlig for noe som er bevegelseshemmet. Rart å tenke på.
Vanskelig er det jo å tenke seg til de problemer det vil bli da jeg igjen kan få ha samvær med Eli. En ting er jeg nok så sikker på blir alt annet enn lett. Det å ta henne med hjem. Den biten regne jeg med at er helt borte. Uten stimuli forsvinner ting med denne sykdommen. Vet ikke hvordan noe blir egentlig. Inne i noe som likner dvaletilstand.
Snille gode pleiere på 3C laget til videosamtale med Eli. Det var godt og vondt på samme tid. Vanskelig å få slengt forandringene i ansiktet. Uten den daglige kontakten ser jeg dem så altfor godt. Det ble for meg som sikkert for jentene våre, leit.
Jeg synes Olav Duun beskriver følelsen nå så bra, ta det til deg du også.
Du spør meg kanskje om det er godt eller vondt å vera menneske. Veit du kva eg svarar da? Eg svarar ja!
Der var du igjen, ja. En epistel om nok en forunderlig virkning, eller bivirkning av pandemien som slo oss i bakhodet. Jeg ser at det må bli veldig annerledes å komme ut av pandemien for dere når den ene bare forsvinner mer og mer. Hvilken ubarmhjertighet! For en skjebne!
Jeg sitter her i mitt trygge hjem, i frivillig karantenelignende tilstand. Uten særlig omgang. Men det hadde jeg jo ikke før heller. Så for meg er det ganske likt. For oss begge, selv om Sørensen vanligvis er mer vidløftig i sine bevegelser. Han får ikke kjørt Route 66 nå i april/mai, jeg får ikke reist til Spania i mai, men ellers er slagene få. Vi er privilegerte.
Gode tanker til deg og Eli! Som om det egentlig hjelper…