Atle Lundhaug
solen går ned
Solnedgang slik den ser ut heimefra.

Solen går ned og jeg venter på en venn.

Solen går ned og jeg venter på en venn. Himmelen ble farget i gull i går kveld. Sola hadde tatt med akkurat den fargen. Jeg drømmer ofte litt når det ser slik ut. Drømmer tilbake til en kveld, en sjø, en glad hund, ei vinflaske og ei varm lita hånd. Det var i 2016 bare noen måneder før alt ble forandret. Om et år skulle vi gjøre dette så vi kunne uten å tenke på jobben dagen etter. Slik ble det aldri.

Det går jo ikke å velge til noe, ei heller å velge noe bort. Vi må ta det som kommer selv om det ikke er frivillig. Mennene fra Jehovas vitne som kom en dagen her pratet om straffen Gud skulle dele ut. Jeg spurte om han syntes det var en god og rettferdig Gud som straffet Gullhjerte mitt for da mine synder. Mennene ble svar skyldig. Din Gud er jeg i krig med, sa jeg. Så drakk vi kaffe, mennene forsto at de nådde ikke inn.

Slik er det med sola også…

Slik er det med sola også, lyset når ikke helt inn. Strålene varmer ikke mer. Neida, jeg depper ikke og er ingen mørkemann. Ikke er jeg bitter heller for det samme livet har gitt meg gode stunder også. Stunder som har brent seg fast og skapt det live vi har levd sammen. En ting er jeg bitter på. Det at jeg lot jobben få stjele så my av den tide vi skulle hatt sammen. Jeg kunne jo ikke vite. Jeg er jo ikke synsk heller.

Hadde jeg bare visst. Det er vel en av de mest velbrukte fraser i hverdagen tenker jeg. Det hjelper vel ikke så mye mer om man hadde gjort det heller. Derfor verner jeg om den stunda vi har Eli, Vamp og jeg. Dersom jeg har noen egen tid så kommer den i så fall etterpå. Da kan jeg fort være gammel, men den sjansen tar jeg. Hans Børli har beskrevet det i dikt.

Å bli gammel

Det er grått å bli gammel,

ubotelig og ensomt

som reveskabb.

Og det verste er at

du aldri klarer å slite over

den langtøyde navlestrengen

som binder deg til dine unge år.

Plutselig kan du gripe deg i

å springe barføtt i graset

og hoppe i kåte sprett

over barndommens muntre vårbekker

skjønt du i virkeligheten sitter på en stein

og støtter haken til krokstaven

og kjenner slitasjegikta rive i

gamle, stabbetunge bein.

Sola gikk ned og det ble natt.

Sola gikk ned og det ble natt. Som kjent kommer det alltid en ny dag på tross av det mennene hevdet. Det ble så mye tanker etter i går kveld så natten ble litt kort. Slik var det at jeg ble sittende ved kjøkkenbordet og vente på pelsdotten som bruker å komme til frokost. Flere enn meg som hadde en tankefull natt for pelsdotten kom seint. Til gjengjeld ble den lenge og vel. Det er så mye glede med denne pelsdotten.

Pelsdotten til frokost
Pelsdotten er en kjær venn til frokost.

Så sitter jeg her da med ei korg full av klær som skal strykes og mengder med utejobb. Ingen av delene rømmer, men noe m jeg få gjort før jeg skal ned til Eli ikveld. Hun er så veldig blid når jeg kommer nå om dagen. Det er sola mi det som varmer så mye mye mer enn originalen. Det er om å gjøre å nyte det for plutselig tar også det slutt.

I dag var det nesten så jeg åpnet Facebook igjen, men bare nesten. Jeg savner litt skogs sidene der. Det var den måten jeg fulgte med på nyheter derfra. Vi får se jeg kan alltids gjøre en helomvending. Er det noe jeg kan så er det å vingle.

Det hender jeg går tilbake i tid og slik var det samme dag i 2017