Så trenger man kanskje ikke så mange ord for å beskrive noen døgn i et liv. Kanskje er sangen som ble kjent med Erik Bye nok. Mindre kjent for de fleste er nok mannen som skrev den Jon Rosslund.
Marit Larsen sin tolkning går rett inn i mitt hjerte dersom jeg har noe da. Mitt hjerte har kun en funksjon, pumpe blodet rundt. Bitter på livet ?
Ja,visst for som Mikael Wiehe sang sier i siste vers så opplever jeg noe du slipper hver forbanna dag.
Det är som miste man förmågan
Att ge sej drömmarna i våld
När man har sett en stjärna falla
På alltför nära håll
……………………………………………..
Søndagstanker om så mye var det.
Søndagstanker om så mye var det jeg skulle si noe om. Det liksom dumpet ned litt overraskende også på meg der jeg lå i soveposen under taket. Hvorfor skal jeg bruke så mye tid på å få noen innom på her på siden min ? Det har jo alt blitt færre med maksimal anstrengelse. Instagram ga meg nesten ingen og Facebook gir meg ikke så mye mer heller. Forstår det godt jeg, for hvem gidder lese om mine kriser når det ikke rammer dem selv. Det er jo så my andre ting som deles på Facebook. Viktige ting som å hjelpe til med å henge ut den norske bonden enda mer etter dokumentaren på NRK. Det var vel på NRK ? Programmet viste vel egentlig at Mattilsynet ikke gjør jobben sin.
Det var vel et sidesprang tenker jeg. Hva gleder meg mest bortsett fra en god dag sammen med Eli ? Jo, når jeg kan ta et bilde som viser noe andre ikke ser. Facebook, Instagram og Flickr er jo for å vise fram slikt, men hvor mange ser bildet ? Ikke så mange. D.v.s dersom du bare klikker «liker» ofte nok og kommenterer ofte nok så sørger fandenskapet for at du får ligge lenge framme. Derfor slettet jeg hele dritten.
På https://youpic.com/ der kan du starte opp en fotoblogg om du vil. Det vil jeg etterhvert, men da må jeg skaffe meg mer tid. Det fikk jeg plutselig på denne måten. Ved å fjerne 3 tidstyver. Hvorfor skal jeg slikke folk oppetter ryggen på Facebook for å få dem hit ? Er det så viktig ? Trolig er det ikke så viktig for det var egentlig ikke så mange som kjente Eli og meg. Vi levde for oss selv uten så mange venner. Det var vel ingen mener jeg å huske.
Da var det slutt. Nå skal du som er så glad i å lete etter 3 tall blant noen hundre 8 tall i firkanten på Facebook få være i fred for meg. Om jeg skriver mer og når jeg gjør det bryr du deg ikke om uansett.
Det var søndagstanker.
971