Å tenke tanken at det var godt å bli alene igjen gir fryktelig dårlig samvittighet. Allikevel tenker jeg jo den tanken nå som Gullhjerte mitt er tilbake på Helsetunet. Det er ikke spesielt festlig å sette seg ned i saccosekken med en følelse av å være heldig som slipper mer denne helga. Følelsen av å ha sviktet sin omsorgsoppgave henger som en kvernstein rundt halsen. Det var jo glad jeg skulle ha vært. Glad for å ha gitt henne to fine dager. Jeg har en gjeld å betale tilbake.
Søndag er lettest å finne ord på for da trenger jeg kun ett…….KAOS. Stort sett ingenting fungerte og hun var alt annet enn koselig å ha med å gjøre. Jeg har sjelden støvsugd og vasket golv på en søndag, men det var eneste måten få fred på. da hadde hun nok med å tørke støv og fly på toalettet. Tur på tur inn på huset og det var kun for å rive opp dopapir. da rullen var tom og jeg ikke hentet en ny så ble det tett mellom slike ord man ikke siterer. Søndag er det bare å bruke viskelær på.
Det at sykdommen har kommet for å bli det har jeg jo måttet akseptere, men at forandringen er på akkurat denne måten er vanskelig å ta inn. Jeg kjenner jo etterhvert mange med samme sykdommen som er snille og gode. Hvorfor måtte hun i tillegg få denne store forandringen ? Tenker vel at det blir dag besøk hjemme framover en stund så får vi se om det fungerer bedre. Kan vel hende det blir litt for mange inntrykk for henne og at det gjør henne så ugrei på søndag. Føler meg vel litt som slakt idag.
Det blir nok en tankefull dag, men at det hjelper så mye å tenke så mye tviler jeg veldig på.