En hjemmesides smertefulle død i X antall akter er akkurat det som kommer fremover. Når en kjøpmann har en vare som ikke selger tar han den vekk en stund for så å prøve den igjen har jeg hørt. Hadde jeg bestemt helt i egen butikk nå så hadde det blitt resultatet. Siden jeg ikke er disponent så gjør jeg ikke det, men nå skriver jeg ikke mer om livet etter alzheimer diagnosen til Eli. Vi hadde noen timer sammen i går og jeg ser jo at nå er hun så krevende for meg at jeg ikke orker ha så mange andre ting å kjempe med. Å drive med denne skrivingen når leserne forsvinner er bare noe som jeg blir mektig irritert av. Det kan ikke være fyr i hodet før jeg tar vare på henne for da blir det seige timer med ørepropper og solbriller.
Det er visst ikke lov å bli irritert over at leserne forsvinner sier alle som kludrer på skjermen. De bryr seg jo ikke om det er 20 eller 2000. Jugekorset på halsen ble nok glemt vil jeg tro. Klart man bryr seg om det. Jeg gjør det for det betyr at varen du selger ( gratis ) vil nesten ingen ha. Jeg vil ikke levere min vare til så liten nytteverdi fordi det tross alt handler om livet mitt og Eli sitt liv. Det må ha en verdi. Dessuten er jeg ikke så veldig rik pensjonist og dette koster penger. Det gjør det når man ikke henger rundt på en av de populære blogg blokkene. Jeg er jo litt heldig da med mentor Jan som jobber gratis, men resten er ikke det.
Jeg liker å ha mange ting å drive med og kamera mitt er jo som regel med. Med da Youpic i ryggen kan jeg kanskje utvikle det videre. Youpic har ikke solgt seg til reklamebyråene så her er det vi som leverer bilder dit som også betaler. Nå betaler jeg litt, men jeg har lyst på en egen side med foto og da må jeg ut med betydelig mer for den ferdige pakken. Nå kan du si at jeg kan utvide hjemmesiden min til også å dekke foto, men hvor mange vil besøke den…………….. ? Opp som en bjørn og ned som en skinnfell. Slik blir det. De besøkende styres kun av nysgjerrighet akkurat som bloggen min da Eli bodde hjemme. Nysgjerrigheten tok fort slutt etterpå da bygdedyret entret scenen for å si det slik. Derfor vil jeg ikke bruke hjemmesiden min til det.
Fotosiden jeg tenker meg skal være et sted omtrent som Pinterest der folk kan hente bilder til det de måtte trenge. Det skal være gratis akkurat som her. Hva skal man egentlig med et minnekort som ingen har sett innholdet av ? Jeg har levert bilder til en god venn og hjertet slår dobbeltslag hver gang jeg ser de bli brukt. Jeg bli glad. En gang var jeg dum nok til å tilby kommunen det de ville ha…………………..de ville nok ikke ha noen for jeg hørte aldri mer.
Jeg har det med at dersom jeg blir fornærmet så har toget gått for det som kunne ha blitt noe. En dårlig egenskap, jeg vet. Bare det at jeg har aldri sleika noen opp i r…….og har ikke tenkt begynne med det nå som jeg er nærmere døden enn livet. Slik er det at jeg samler foto på minnekort som den gode vennen skal få. Da blir jeg glad og du får aldri se hva som finnes i kommunen vår med mindre du finner det sjøl. Det gjør du sikkert, men som Columbus sa, jeg gjorde det først.
Slik er det at jeg ikke skriver mer om vårt liv nå. Jeg tar bort en ikke populær vare en stund så får vi se om den kommer i hyllene før siste forbruksdag.
Jeg vet ikke.
