forventninger,bevegelse
Å sette forventninger i bevegelse.

Forventninger i bevegelse.

Å sette forventninger i bevegelse gir forandring. Den som våger vinner. Det står slik på kalenderen Pia kjøpte til mamma på morsdagen. Dagen var den 19. april. Det var fredag. Jeg satte vel mine forventninger til helgen alt da. Lørdag prøver vi jo å leve litt sammen. Vi har vel begge på et vis blitt levende døde. Eli har forsvunnet inn i sykdommen enda mer. Jeg klamrer meg fast og nekter gi slipp. To levende døde.

Forventninger gir forandring står det jo og det er nok riktig også. Det er bare at forandringene er ikke til det jeg vil. Jeg ønsker jo en forandring til det som gjør at vi får tilbake litt av det vi har gitt fra oss. Litt kommer tilbake og enda mer forsvinner. Det er konstant et skritt frem og to tilbake. Noe positivt har det jo blitt for Helsetunet 3C har blitt en viktig bit for meg i det å ha det bra. Jeg trodde det skulle bli motsatt.

Det står jo også at den som våger vinner. Det er noe som har vært viktig for meg hele mitt voksne liv. Hva jeg vant er kanskje ikke så synlig for selvrespekt ser du ikke utenpå. Det å våge gjøre noe selv om du vet du taper til slutt er i seg selv en seier. Ikke gi opp er jo også det. Vi må på en måte slåss mot livet for å være i live. Forstå det den som vil, men det er helt klart lettest å dilte med mengden.

natur, hjem
Barndommshjemmet

Våre forventninger var nok litt høye i forhold til hva vi fikk ut av helga. På godt norsk ble det skivebom, men jeg lærte noe. Egentlig klarte jeg ødelegge ved å ville noe godt. Vi har jo så ofte kjørt forbi Rognlia der Eli bodde som liten uten å gå opp dit. Naturen er iferd med å ta tilbake det den engang gav bort. Hun ville ikke gå opp dit, men med ei hånd å holde i så ble hun med. Det var da jeg lærte noe for Eli ble redd. Hennes bilde av barndommshjemmet var ikke det vi så. Det ble en sterk opplevelse for henne og hun ville bort.

kjører,4hjuling
Ute og kjører 4hjuling

Forventninger til at brikker skal falle på plass kan jo noen ganger bli det motsatte. Det ble kaos resten av lørdag og alt gikk vel galt får jeg si. Hun ble så urolig at vi dro ned på Helsetunet igjen. For min del kunne hun ha vandret rundt hele natten, men det er jo ikke like greit for hennes del. Bortsett fra kjøreturen med 4hjulingen vår på vel 40 km var resten lite vellykket. Det ble et offer på læringens alter.

Sorgen og gleden de vandre til hope skrev Kingo i salmen fra 1674. Så får vi vel si at det stemte for da vi ga opp lørdagen og dro ned på 3C igjen så var hun fornøyd. Hun sa det ikke med ord, men jeg kunne se at slik var det. Jeg vil hjem ble bare en nøye innøvd setning uten betydning. Slik endte lørdagskvelden i hver vår stol, men enda nærmere hverandre enn vi ville vært i samme seng. Det å stryke hånda over hodet hennes og se at hun sovner rolig overgår det meste av det vonde man føler om dagen. Hun husker ikke alltid navnet mitt, men at hånda er god det husker hun.

hånd,hvile
Godt å sove.