Atle Lundhaug
hjem,men ikke her
Ordene får tale for seg selv, men enkelt er det ikke.

Hjem, men egentlig ikke være der.

Eli vil hjem, men egentlig ikke være der. Det har bygget seg opp litt etter litt. Hun smiler og er så fornøyd når jeg kommer og henter henne. Hun vil hjem, men hvor er dette hjemmet ? Jeg tro nå mer enn noen gang at hennes forståelse av hjem er en blanding. Blandingen består av barndomshjemmet i Rognlia, Vårt felles hjem her i Gammelstu`n og Helsetunet. Føles vel litt urettferdig siden det er her hun har tilbragt 45 år av sitt liv da hun flyttet ned på 3C. Så er vel ikke alzheimer i utgangspunktet heller noe som er rettferdig. Den rammer der den vil.

Så ofte jeg kan så tar vi en tur “ hjem “ og det betyr annenhver dag. Oftest også både lørdag og søndag. Enkelt sagt så ofte jeg orker. Noen ganger er jeg jo trøtt også. Har jo gitt opp dette med at hun kan være hjemme over natten. Det er godt å ha noen ved siden av seg i senga for den blir litt stor. Ofte så stor at saccosekken føles bedre. For henne er vel også det godt, men ikke å våkne opp hjemme er det. Hun blir veldig urolig morgenen etter og det går formelig så svetten spruter på henne. Hun forstår ikke hvor det har blitt av alle de andre.

Alle de andre har jo jeg tenkt er jentene våre, men det er de andre på 3C hun mener. Det tok lang tid å forstå det, men jeg gjør det nå. Som i går så spurte hun hva vi skulle gjøre etterpå. Så sa jo jeg at vi skulle dra ned på Helsetunet senere på kvelden. Det var kun i badekaret hun ikke spurte, skal vi reise nå. Litt vemodig at det er slik, men godt å oppleve at hun føler seg hjemme der. Det blir på et vis hennes valg, Så har jeg andre oppgaver jeg kan fylle i omsorgen for henne. Tårer blir det jo, men så skal ikke jeg gråte så mye over at hun har fått det godt. Det handler igjen om livskvalitet.

Det er lett å føle seg overflødig og ikke er det så god en følelse heller. Det er jo ikke dermed sagt at jeg er det for jeg kan gjøre mye enda for å lette tilværelsen for henne. Det er da som den gode kommunikasjonen med personalet på 3C kommer til sin rett. Jeg er jo heldig som kan være der så ofte for det er gjennom denne dagligdagse praten med dem at jeg får ideer til ting jeg kan gjøre. Det å få være med litt i pleien av henne betyr så mye nå som jeg jo ikke har så mye å by på. Det er mye glede i det å føle seg nyttig. At ikke alt er overført til fagpersonene.

En biltur, et bad, klippe negler, ny neglelakk, stelle føtter og sette på nye klær betyr så mye. Nesten aldri skjer det at hun sier nei når vi skal gjøre det. Slik blir det at jeg finner en mening med alt. Faktisk tror jeg at hun liker at jeg gjør dette. det gjelder bare å finne rett tidspunkt.

Tiden da jeg kunne hente etter frokost en dag og komme tilbake med henne neste er forbi. Noen timer sammen hjemme er det som er best akkurat nå.

Ser nesten ut som før, høres nesten ut som før, vandrer rundt hele tiden betyr ikke at sykdommen har forlatt kroppen. For hver måned som går kan jo jeg se at noe blir borte. Alzheimer hviler aldri.