Atle Lundhaug
hjem,men ikke her
Ordene får tale for seg selv, men enkelt er det ikke.

Hjem, men egentlig ikke være der.

Eli vil hjem, men egentlig ikke være der. Det har bygget seg opp litt etter litt. Hun smiler og er så fornøyd når jeg kommer og henter henne. Hun vil hjem, men hvor er dette hjemmet ? Jeg tro nå mer enn noen gang at hennes forståelse av hjem er en blanding. Blandingen består av barndomshjemmet i Rognlia, Vårt felles hjem her i Gammelstu`n og Helsetunet. Føles vel litt urettferdig siden det er her hun har tilbragt 45 år av sitt liv da hun flyttet ned på 3C. Så er vel ikke alzheimer i utgangspunktet heller noe som er rettferdig. Den rammer der den vil.

Så ofte jeg kan så tar vi en tur “ hjem “ og det betyr annenhver dag. Oftest også både lørdag og søndag. Enkelt sagt så ofte jeg orker. Noen ganger er jeg jo trøtt også. Har jo gitt opp dette med at hun kan være hjemme over natten. Det er godt å ha noen ved siden av seg i senga for den blir litt stor. Ofte så stor at saccosekken føles bedre. For henne er vel også det godt, men ikke å våkne opp hjemme er det. Hun blir veldig urolig morgenen etter og det går formelig så svetten spruter på henne. Hun forstår ikke hvor det har blitt av alle de andre.

Alle de andre har jo jeg tenkt er jentene våre, men det er de andre på 3C hun mener. Det tok lang tid å forstå det, men jeg gjør det nå. Som i går så spurte hun hva vi skulle gjøre etterpå. Så sa jo jeg at vi skulle dra ned på Helsetunet senere på kvelden. Det var kun i badekaret hun ikke spurte, skal vi reise nå. Litt vemodig at det er slik, men godt å oppleve at hun føler seg hjemme der. Det blir på et vis hennes valg, Så har jeg andre oppgaver jeg kan fylle i omsorgen for henne. Tårer blir det jo, men så skal ikke jeg gråte så mye over at hun har fått det godt. Det handler igjen om livskvalitet.

Det er lett å føle seg overflødig og ikke er det så god en følelse heller. Det er jo ikke dermed sagt at jeg er det for jeg kan gjøre mye enda for å lette tilværelsen for henne. Det er da som den gode kommunikasjonen med personalet på 3C kommer til sin rett. Jeg er jo heldig som kan være der så ofte for det er gjennom denne dagligdagse praten med dem at jeg får ideer til ting jeg kan gjøre. Det å få være med litt i pleien av henne betyr så mye nå som jeg jo ikke har så mye å by på. Det er mye glede i det å føle seg nyttig. At ikke alt er overført til fagpersonene.

En biltur, et bad, klippe negler, ny neglelakk, stelle føtter og sette på nye klær betyr så mye. Nesten aldri skjer det at hun sier nei når vi skal gjøre det. Slik blir det at jeg finner en mening med alt. Faktisk tror jeg at hun liker at jeg gjør dette. det gjelder bare å finne rett tidspunkt.

Tiden da jeg kunne hente etter frokost en dag og komme tilbake med henne neste er forbi. Noen timer sammen hjemme er det som er best akkurat nå.

Ser nesten ut som før, høres nesten ut som før, vandrer rundt hele tiden betyr ikke at sykdommen har forlatt kroppen. For hver måned som går kan jo jeg se at noe blir borte. Alzheimer hviler aldri.

5 Kommentar postet

  1. Det er du som følger etter henne i hennes verden nå og slik må det bare være om det skal gi ro for henne, og for deg. Jeg synes det er godt du har akseptert og godtar at det ikke er lurt å ta henne med hjem nå , annet enn på korte turer. men fremdeles er DU hennes, hun godtar deg og vet helt sikkert at dere tilhører hverandre…
    Du får jammen mange aha-opplevelser når det gjelder hvordan hun ressonerer på alt rundt seg. Jeg synes hun er på et fint «sted» i sykdommen sin nå, selv om det er du som ser hva som mistes… Hun er trygg og rolig og godtar å bli stelt. Du får bare finne lyspunkt så du kan følge henne den veien hun går… Du har også fått stor innsikt i sykdommen nå, selv om det er en mager trøst…

    • Det er nok en nødvendighet å følge henne nå som du sier for alt annet virker skremmende på henne. Hun vet nok at vi er nær hverandre for ofte sier hun » du vet at jeg er glad i deg » Aha opplevelser får jeg det er sikkert og visst for da det var tre t-skjorter på så var det naturlig for henne for som hun sa » de er jo nesten samme farge » og var så fornøyd med det.

  2. Det høres ut som at ting begynner å falle litt på plass både for Eli og for deg. Trist at det ikke kan være overnatting hjemme lenger, men å komme til den erkjennelsen er sikkert godt det også.
    Moren til en venninne av meg har også Alzheimer, og bor på et hjem. Hun går ofte hjem til mannen sin om dagen. Tidligere var det hjem. Men nå når hun er hos mannen sin, og klokka begynner å nærme seg, så sier hun at hun må takke for seg, for nå skal hun hjem. Så nå har hjemmet blitt institusjonen hun bor på. Hun trives visst godt der. Så er det bare for alle rundt å akseptere dette, selv om det er sårt og trist. Så lenge den syke har det bra etter forholdene, så har dem rundt det bra også håper jeg ♥
    Klem

    • Hun har tatt et steg videre og ble litt verre å håntere, men mye blidere og fornøyd så da er jo det bra da. Eli er jo på skjermet avdeling så hun kommer ingen steder og bra er det ellers hadde det ikke vært trygt for henne. Hun aner ikke hvor hun skal gå dersom hun skulle komme utenfor sansehagen som er i tilknytning til avdelingen der hun bor. Er nok fremdeles et » blandingshjem » Eli har inne i sitt hode dette, men ser jo at hjem mest er der jeg er for hun sier » du er jo alltid hjemme du » når hun er lei seg over det.

  3. Det er en lei og tung sykdom. Og jeg forstår litt av frustrasjonen din ettersom min mor er litt sånn hun også nå.
    Ikke Alzheimer, men demens, og det virker litt på samme måte.
    Hun sier at «jeg er på det rommet du vet. De sier jeg skal være her, men jeg skal vel hjem snart.»
    Hvor «hjem» er, ver hun ikke..
    En rar følelse når jeg snakker med henne, og hun mer og mer «ikke er den samme».
    Godt dere har noen lysglimt oppi alt det tunge Atle. 🙂❤

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist